Dag 3 av Kystriksveien: Fra Offersøy til Forøy.

 Våknet på Offersøy Camping etter en veldig god natts søvn. Sover faktisk nesten bedre i telt enn i senga hjemme.

Veien er kort fra Offersøy Camping til Alstahaug kirke. 

Vi var tidlig ute og Petter Dass-museet var ikke åpent enda. Derfor tok vi en fin morgentur langs Kongshaugen kultursti som går fra prestegårdstunet. 

Vi gikk opp på Kongshaugen, men den var veldig overgrodd av kratt så det var vanskelig å ta et skikkelig bilde. På et skilt ved haugen kan vi lese at Kongshaugen gjennom tusenvis av år har vært et mektig skue for sjøfarende folk. Da den ble anlagt, ca. 1800-1000 år f.Kr., var den et utrykk for eierskap av land. Monumentale røyser fra bronsealderen er hos oss et av de tidligste utrykk for en sterkere tilknytning mellom folk og landskap. Røysas størrelse antyder et mer lagdelt samfunn, etterkommerne til den døde må ha hatt makt til å gjennomføre den ressurskrevende gravlegginga. Gravrøysa på Kongshaugen er ca. 35-40 meter lang, 20 meter bred, og opp til 6 meter høy. 

Dersom du ikke har fått nok av turen til Kongshaugen kan du gå videre de 300 meterne til Haugsneset. Tilsammen er turen 2 km fra prestegården og dit.  

Sauene møter oss i fjæra når vi er på vei tilbake til prestegården. 

Turen ut til Haugsneset er et fint avbrekk dersom du ønsker å ta en liten fottur. Det kan være ekstra godt dersom dagen har vært lang i bilen. 

Bygningene på tunet på Alstahaug, i tillegg til kirken og kirkegården, er fredet av Riksantikvaren. Stedet er Nordland fylkeskommunes tusenårssted. Det jobbes også for at Alstahaug skal bli nøkkelsted for pilegrimer langs det som er tenkt å bli Hålogalandsleden av Kystpilegrimsleia, fra Trondenes til Nidaros. 

Petter Dass-museet er fra 2007 og ble tegnet av Snøhetta AS. 

På Petter Dass-museet ble vi bedre kjent med presten og dikteren. Det er usikkert når og hvor han er født, men det kan ha vært på Nord-Herøy ca. 1647. Han var eldst av fem søsken. Petters far var født i Skottland, men hadde tatt borgerskap i Bergen. En tid senere kom han nordover som handelsmann og ble gift med fogdens datter, som hadde sine slektsrøtter fra Nederland. Faren døde da Petter var omkring seks år, og hans mor gifter seg igjen. Gutten vokser deretter opp hos forskjellige slektninger. 13 år gammel reiser han til Bergen for å begynne på latinskolen. Etter seks år står København for tur, og studier ved universitetet. To år senere, etter endt utdanning kommer Petter Dass tilbake til Helgeland hvor han får jobb som huslærer. I 1771 blir han huskapellan hos residerende kapellan i Nesna, og omtrent ett år etterpå blir han forlovet med Margrethe Andersdatter fra Vefsn. Når de gifter seg vites ikke, men i 1673 mottar han benådningsbrev for å ha fått barn med sin forlovede, en sønn som ca. 15 år gammel dør i Bergen. Petter og Margrethe fikk også en sønn tre år etter den førstefødte. I 1681-82 overtar Petter Dass som residerende kapellan i Nesna. Det var her han bodde mesteparten av sitt liv, og her skrev han mange av sine verk, som Nordlands Trompet. Da sognepresten i Alstahaug døde i 1689 ble Petter Dass utnevnt til hans etterfølger. Helgeland ble altså rammen rundt Petter Dass´ virksomhet som prest og dikter hele livet. Han døde i 1707. Denne informasjonen kan vi lese på en liste over årstall i Petter Dass sitt liv som vi finner på museet. 

Petter Dass-museet er verd et besøk, og vi anbefaler alle å se den lille filmen som forteller om "Petter Dass i barokkens tidsalder". Da vi var der var det også en utstilling av billedkunstner Lars Erik Karlsen (f.1948) på museet. 

På Alberthaugen, like ved museet, skuer Petter Dass utover skipsleia. Granittbautaen ble avduket i 1908, litt over 200 år etter hans død. På den nærmere 11 meter høye granittsøylen ble det plassert en bronsebyste av dikterpresten. Den er laget av billedhugger og keramiker Georg Andreas Heggelund (1860-1916). 

Petter Dass-museet er åpnet hele året, bortsett fra mandager og enkelte helligdager. Alstahaug kirke og prestegården åpnet derimot ikke sommersesongen før 15. juni, så vi var en dag for tidlig ute. Nå begynte vi derfor å tenke om vi skulle kjøre Kystriksveien sørover igjen også, isteden for E6 som vi hadde planlagt. Vi følte oss ikke helt ferdig her uten å ha sett kirken. 

Etter bare 20 minutter kjøring fra Alstadhaug er vi allerede kommet til Sandnessjøen. Det første som møter oss etter å ha parkert er Petter Dass enda en gang. Vi tok bare en liten rusletur rundt i byen. 

Fra hurtigrutekaia i Sandnessjøen kan en se over til Holmen. Bak sees Dønnamannen på øya Dønna. 

På veien videre hadde vi Syv Søstre på vår høyre side. 

Da Helgeland Sparebank etablerte seg i Sandnessjøen ga de skulpturen "Elgen" til kommunen. Den ble avduket i 2000. Det var kunstneren Skule Waksvik (1927-2018) som har laget den store elgen som står på venstre side av veien like etter at vi kjører videre. Vi hadde lest at det er mye elg i området, og at det derfor må kjøres forsiktig. Det skulle vi få oppleve for i det jeg fikk øye på "Elgen" på en høyde ovenfor veien, oppdaget jeg i samme øyeblikk en elg i veikanten rett ved siden av bilen vår. Den sprang over veien mellom oss og bilen bak oss. Så jeg hadde altså to elger i øyekroken samtidig, en levende og en på sokkel. 

Elgen med Syv søstre i bakgrunnen. 

Før vi forlot øya Alsta bestemte vi oss for å ta lunch på rasteplassen rett før Helgelandsbrua. 

På denne rasteplassen finner vi enda et bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Sissel Tolaas sier om sitt verk, "Vindenes hus", at hun ønsker å velge det stedet i Alstahaug hvor været er på sitt mest ekstreme. Hun ønsket å lage et verk som bruker naturelementene, men som samtidig også blir brukt av dem. Propellene som befinner seg i åpninger i den buede veggen roterer ut fra vindens hastighet, og retning. I tillegg er det inskripsjoner på latin hvor det er navn på de forskjellige vinder, og kompassretninger. Dette leser vi på nettsiden til Skulpturlandskap Nordland. 

I det vi kjører over Helgelandsbrua forlater vi ikke bare øya Alsta, men også Alstahaug kommune. Vi kommer til Leirfjord kommune og fastlandet. Brua som går over Leirfjorden er 1065 meter lang, seilingshøyden er 45 meter og den har to felt og gangvei. Helgelandsbrua ble åpnet i juli 1991. Den vakre brua er om mulig enda vakrere fra andre siden. Det skulle vi få sjansen til å se fire dager senere. 

Før vi tok av Fv 17 ned til Levang ferjeleie tok vi dagens avstikker. Vi hadde funnet ut at det skulle ligge et gammelt handelsted i bygda Bardal. Dit var det knappe 16 km og det skulle vise seg å være verd turen. Det viste seg at Wangbrygga, som er en del av Leirfjord Museum, var stengt da vi kom dit. Men også her ble vi møtt av den nordnorske gjestfriheten. To hyggelige damer møtte oss, vi ble fortalt at brygga var stengt, men "bare kom inn, "se dere om", og "kaffe skal dere også få". Kaffe fikk vi og de to trivelige damene tok seg også tid til å sette seg ned for en prat selv om de nok hadde det travelt med å forberede et selskap. 

Den gamle handelsbrygga ble bygd i 1870 ved Tverrelva av Georg Rathje. I 1911 ble den flyttet hit til Bardal av Ingvald Wang og var i drift som handelsted fram til 1963, og så som båtbyggeri i noen år til. 

På nettsiden til Helgeland Museum kan vi lese at hovedattraksjon er butikkmuseet med gamle varer og gjenstander fra Helgeland, og kaféen som serverer rykende fersk bakst, gode middager og buffeter i sommersesongen. Ellers i året er det også mange andre arrangementer her. 

Etter det vi forsto så drev ikke stedet med utleie, men rommene lå der på rekke og rad. De er møblert med møbler og gjenstander fra bygda. 

Wangbrygga, som du ser litt av til venstre på bilde under ligger ved utløpet av Bardalselva i det den går ut i Ranfjorden. 

Vi tok samme vei tilbake på Rv 808 til vi kom til Fv17 igjen, og videre en km ned til Levang ferjeleie der ferja til Nesna ventet på oss. Denne strekninga kostet kr. 124 (juni 2023).

Langs Sjonfjellet tok vi en pause for å beundre utsikten utover fjorden Sjona. Hadde det ikke vært disig ute i havet kunne vi har sett både Lovund og Træna herfra. Øya nærmest til venstre på bilde er Handnesøya. 

Snur vi oss lengre til høyre ser vi utsikten innover i fjorden, der Sjona er blitt til Sørfjorden. På andre siden av fjorden sees Tortenviktinden. 

Rett etter stoppen på Sjonfjellet kjører vi inn i Rana kommune. Innerst i fjorden er vi kommet til Sjonbotn og skal herfra kjøre på andre siden av Sørfjorden, som vi nettopp kjørte langs. 

Langs Sørfjorden tok vi en stopp ved Hellåga rasteplass. Dette var den første rasteplassen vi stoppet ved langs turistvegen Helgelandskysten. Det viste seg at det hadde vært to slike plasser tidligere, som vi ikke hadde fått med oss. Den første, Sundhopen på Sømna, som først skulle åpnes 9 dager etter at vi kjørte forbi, den hadde vi ikke hørt om engang. Den andre som jeg hadde gledet meg til å se, Trælvikosen, mellom Brønnøysund og Horn ferjekai, hadde vi kjørt glatt forbi. Den siste skulle vi få anledning til å se senere.

Som vanlig var også Hellåga rasteplass i Nasjonale Turistvegers ånd, og fint tilrettelagt for en stopp. De bygger spesielle toalettanlegg, slik som her. Dette er formet som en bølge, utført i en unik svart betongstruktur med herdet glass over hele fasaden. Det viste seg at toalettet var stengt, og når vi nå leser om stedet på nett forstår vi at det har vært problemer med anlegget her i mange år. 

Fra rasteplassen er det utsikt over fjorden og Sjonfjellet. Veien vi kjørte der går omtrent midt på Sjonfjellet, ved overgang mellom vegetasjon og snaufjell. Trapper går ned til sjøen, og det er benker også der nede. 

Før vi kommer til Stokkvågen og Grønvik Kystfort er vi i Lurøy kommune. Fortet er en del av Helgeland Museum. Selve museet var ikke åpent. Uteområdet er stort og åpent for alle, året rundt, og er et veldig interessant sted. Her kunne vi gå gjennom løpegraver og tunneler, bunkere, bl.a. sanitærbunkeren. Informasjonen under er hentet fra plakat på stedet. 

Grønvik Kystfort ble bygget av tyskerne for å forsvare innseilingen til Sjona og Ranfjorden. Rundt 77 sovjetiske og 65 polske krigsfanger ble brukt til å bygge kystfortet. I tillegg deltok også et ukjent antall norske arbeidere. Noen av dem arbeidet frivillig, andre under tvang. De sovjetiske k rigsfangene ble utsatt for brutal behandling og hardt kroppsarbeid. Mange av dem ble rammet av sykdom og underernæring. Lokalbefolkninga hadde stor medfølelse med de fillete og sultne krigsfangene, og selv om det var strengt forbudt å gi fangene mat trosset de forbudet og gav mat og klær til fangene. 

Det ble laget en gravplass for de syv sovjetiske fangene som omkom under bygginga. Etter krigen ble hodene gravd opp og flyttet til Tjøtta sovjetiske krigsgravplass som vi besøkte dagen før. 

Boligbunker.

Fortet og kanonstillingene er strategisk plassert i landskapet med optimal utsikt over øyriket og seilingsleden. I fjellet er det sprengt ut rom og ganger som leder til kanonstillingene, utsiktspunkt og skyttergraver som ligger godt kamuflert i landskapet. I bakgrunnen sees øyene Onøy og Lurøy. 

Helgelandskysten viser seg virkelig fra sitt vakreste, som her ved Aldersundet. Til venstre sees øya Aldra. 

Bratland. 

En knapp halvtime skal vi oppholde oss i kommunen Lurøy, før vi kjører inn i Rødøy kommune, like før Kilboghamn ferjekai. Ferja skal derfra ta oss gratis over til Jektvik. 

Utsikt innover Melfjorden, og en titt av Engenbreen (eller Engabreen som den egentlig heter) som er en arm av Svartisen. Vi får se mere av breen neste dag. 

Det er slike syn som gjør at vi ikke synes det er noe som helst problemer med de seks ferjene som er på Kystriksveien. Om været er litt kaldt er det bare å kle seg godt, og nyte den vakre utsikten fra dekk.

Vi krysser Polarsirkelen og du kan se globusen som er merke der polarsirkelen går, ved sjøkanten midt på bilde. 

Etter å ha ankommet med ferja til Jektvika kjører vi videre langs Jektvikveien. Foran oss ser vi Blokktinden på 1032 moh

Tjo hei, her går det unna. Ikke i km, de er det ikke så mange av, men i antall kommuner og ferjer. Vi har det ikke travelt, tar mange pauser og tar oss god tid til å se oss rundt. Men så fort gikk det fra ferjekaia i Jektvik til vi var på Furøy Camping at jeg ikke tok et eneste bilde. Enda vi underveis også hadde tatt ferje fra Ågskardet til Forøy (gratisferje fra august 2023). I det vi kjørte av ferja i Forøy er vi igjen kommet til en ny kommune, Meløy. 

Dagens etappe.

Forrige etappe                         Neste etappe