Gatelangs i Fuengirola.

Omtrent nøyaktig et år siden sist vi var i Fuengirola var vi tilbake i byen i mars 2017. Nå hadde vi leid en leilighet for 16 dager. Vi gledet oss til å utforske byen nærmere, forrige gang var vi bare så vidt innom, før og etter at vi gikk pilgegrimsveien Via de la Plata. 

Byens opprinnelse går helt tilbake til fønikerne, før romerne overtok. I løpet av det 17. århundre ble Fuengirola erobret av muslimer. Byen, som tidligere var en liten fiskelandsby, er i dag en ganske stor by. Fra 1960-årene har den vært en populær ferieby, og den er en av de beste familievennlige stedene å feriere på Costa del Sol. Fuengirola ligger bare 25 kilometer fra Malaga International Airport. 

Du finner appelsintrær overalt i Fuengirola. Duften av blomstrene kjennes uansett hvor du går, og igjen blir jeg overrasket over at trærne bærer både blomster og ferdige appelsiner på samme tid. 

Byens kommunale bibliotek ligger ved Parque del Sol. Vi bodde ikke langt fra denne parken.

I gatene rundt Parque del Sol vokste det allèer av trær med lilla eller hvite blomster. 

På Plaza del Ayuntamiento.

På Plaza Carmen fant vi denne mannen som sitter og bøter sitt garn.

Calle Recinto Ferial hvor vi i fjor overvar en stor festivitet under Feria Internacional de los pueblos.

På Plaza de la Constitución, som er hovedtorget i byen, ligger kirken Parroquia de Nuestra Senora del Rosario. Dette er den viktigste katolske kirken i Fuengirola. Ønsker du å se kirkens flott glassvinduer kan du se mitt tidligere innlegg fra byen. 

Dette monumentet står også på Plaza de la Constitución.

I mars var det rolige dager på stranda nedenfor der vi bodde. 

Jeg vil gjerne ta deg med en tur langs den åtte kilometer lange strandpromenaden i Fuengirola, og starter lengst i vest, ved Playa Perros Fuengirola. Perros betyr hunder, og dette er en strand det er tillatt for hunder å bade. Egentlig er jeg litt usikker på om dette kanskje så vidt er utenfor bygrensa.

På veien videre går vi innom Castillo Sohail. Borgen ligger på en 38 meters høgde og er mest sannsynlig av romersk opprinnelse. Den ble restaurert i det tiende århundre under maurerne. I 1485 ble Castillo Sohail okkupert av den kristne hæren. Borgen har blitt ødelagt og gjennoppbygd flere ganger. I en kort periode i begynnelsen av 19. århundre var dette hjem for de franske troppene under uavhengighetskrigen. Like før år 2000 renoverte Fuengirola ruinene av Castillo Sohail, det ble en turistattraksjon og det arrangeres nå konserter og andre festivaler der. 

Det er flott utsikt fra borgen. 

Fra borgen går vi ned til Playa del Castillo.

Playa del Castillo, eller El Ejido som den også kalles, er den eneste stranda det er lov å grille på i byen. Det står åtte båter som er fylt med sand langs stranda, og det er i disse det grilles. En båt var til og med tilrettelagt for handikappede. En må bestille tid for grilling dersom jeg ønsker å benytte seg av dette. 

Vi ser opp på borgen fra den andre siden. 

Nedenfor borgen går vi over brua som går over munningen av Rio Fuengirola. Egentlig er det vel her strandpromenden, som offisielt blir kalt Paseo Maritimo Rey España, begynner. 

Også restauranter langs strandpromenaden har sine båter hvor de griller mat. 

Like før vi kommer til båthavna møter vi på denne dama.

Denne statuen har navnet Hyllest til turistene.

Omtrent halvveis på strandpromenaden står Monumento a la Peseta. Dette er et minnesmerke fra da Spania gikk over fra peseta til euro.

Vi ser tilbake mot vest langs stranda en dag det blåste friskt.

Ravinen Barranco Hondo de Amurga.

Den siste fotturen vi gjorde på Gran Canaria i desember 2016 var en litt tøffere tur. Egentlig er ikke turen i Barranco Hondo de Amurga så vanskelig, men det er store steiner og høye berg, så du må regne med å klive litt. Gode sko er derfor ekstra viktig her. Jeg lurer på hvordan denne turen er å gå dersom det er nedbør. Men uansett, dette var en fantastisk tur i dramatiske omgivelser.

Ravinen Barranco Hondo de Amurga er en av de tøffeste ravinene på Gran Canaria. Også denne turen startet vi med å ta bussen fra San Agustin, og vi gikk av i Bahia Feliz, på holdeplassen like ved gangbrua over veien GC-500. Du går over brua, forbi bussholdeplassen og til parkeringa. Derfra følger du veien til høyre og går under motorveien. Hold fortsatt til høyre der veien deler seg. Etterhvert kommer du til bommen som du ser på bilde under.

Veien går nå nedover og når du må velge vei videre går du den som heller til venstre og fortsetter oppover bakken til du kommer til demningen, Embalse de la Monta, på din venstre side.

Demningen til venstre på bilde.

Det var lite vann i vannbassenget.

En stund etter vannbassenget, der stien deler seg, følger du til venstre. Du går nå langs det tørre bekkefaret, og selv om det er er tørt og karrig er det også, på denne årstiden, litt grønne vekster. 

Neste punkt du skal være litt oppmerksom på, når du nå er inne i dalføret, er at du om en kort stund kommer til en 150 meter lang tunnel du skal gå gjennom. Tunnelen, som kan være litt vanskelig å få øye på, er smal og til tider veldig lav. Selv om vi bøyde oss godt ned tok hode flere ganger opp i taket, særlig på andre enden av tunnelen. Underlaget er greit å gå på, men en blir litt usikker når det er stummende mørkt der inne, så mobillykta var god å ha. 

Som en prikk inne i tunnelen ser du andre enden av den.

Dette bilde er tatt på tilbakeveien, idet vi var på vei ut av tunnelen.

Ute av tunnelen går du til venstre og tar deg over en tørr vannkanal. Herfra følger du begge sider av elvefaret oppover. Det blir etterhvert trangere i dalen og klippeveggene på begge sider høyere. Du er nå virkelig inne i ravinen. 

Det er helt tørt gjennom ravinen, men her gikk vi forbi en liten vannpytt. Her er det fint å ta en rast.

Når du ser Steinar på dette bilde får du et lite innblikk av hvor små vi var inne i dette området. Her ser du også hvor store steinene vi måtte passere kunne være. 

En stund etter at vi hadde passert syv kilometer valgte vi å snu for å gå tilbake samme vei. Personlig synes jeg faktisk det var vanskelige å gå nedover så i stedet for å ta meg over stein og berg prøvde jeg å gå mere i selve elveleiet. 

Dagens etappe. 

Arinaga.

Den tredje fotturen vi tok på Gran Canaria i desember 2017 var i Arinaga. Vi hadde aldri hørt om dette stedet som bare ligger åtte kilometer sør for flyplassen i Las Palmas. Jeg forstår det slik at det ikke går direktebuss til Arinaga fra nord på øya, at du må skifte underveis. Men fra Maspalomas og Playa del Ingles går bussen direkte, og vi tok den fra vårt utgangspunkt, San Agustin, da den passerte der. Vi foretrekker alltid å ta lokalbuss og leier aldri bil.

Da vi kom til Arinaga valgte vi å gå av bussen ved holdeplassen som heter Playa de Arinaga. Havet ligger rett nedenfor og vi gikk direkte ned til strandpromenaden. Ganske snart så vi at dette var en liten perle av en landsby.

Arinaga har fargerike hus, det er nesten ikke turister der, og den mandagen vi var der var det stille og rolig langs strandpromenaden. Det er heller ingen souvenirbutikker der. Men dette er ikke en død by, her er både restauranter, mye fint og se, og det er et yndet sted for surfing, ettersom det nesten alltid blåser her. Under havet kan du også finne mye spennende, derfor trekkes også dykkere til områdene rundt her. Denne gangen fikk vi ikke utforsket så mye av byen, derfor har vi lyst til å dra tilbake en gang.

Smart tilrettelegging for solbadere på klippene langs strandpromenaden. 

Denne turen er ganske lett, iallefall for den som ikke har problemer med å gå bakker. Ruten er på nærmere åtte kilometer og det er ikke ofte at en ser hele veien underveis, punkt for punkt framover. Vi tok først sikte på monumentet som sees på det store platået. 

Vi rusler forbi disse store flotte fiskeskulpturene. 

Før vi tar trappene opp til platået der monumentet står passerer vi en restaurant med store vinduer som sjøen speilet seg i. Rommene er bygd inne i klippen og har tidligere vært en kalkbrenningsovn. 

På Mirador Risco Verde ser vi både neste mål, fyret, og dit vi tenker oss til slutt, Montana de Arinaga. Monumentet, som vi har sett hele tiden siden vi begynte å gå langs sjøen, har mange uttrykk etterhvert som vi går rundt det. 

Fra monumentet går strandpromenaden videre og etter omtrent 300 meter går en merket sti opp til fyret. Det er fasinerende å se på de nakne klippene og havet.

Fyret Faro de Arinaga ble restaurart for ikke lang tid siden. Det opprinnelige fyret skal være fra slutten av 1800-tallet, men som ved så mange andre fyr er det nå satt opp et nytt ved siden av. I den gamle fyrvokterboligen er det restaurant. 

Med utsikt til dagens endelige mål, Montana de Arinaga. 

Fra fyret går du forbi parkeringa og nedover til du møter kryssende vei. Du går over den, og videre rett fram. Omtrent en kilometer fra fyret kommer du til et rødt merke, der svinger veien lett og du skal holde til høyre. Vi tok først feil her, det gikk også en vei til venstre langs en dyp grøft, men vi skjønte fort at dette var feil. Herfra er det ikke merket, men se kartet nederst i innlegget så ser du omtrent hvor vi gikk. 

Etter en stund svinger veien rett til venstre og ganske snart kommer du til en stengt tunnel. Gå videre til du kommer til andre enden av tunnelen. 

På andre siden av den stengte tunnelen kommer du ganske fort til en skyttergrav på høyre side. Vær litt obs, det kan være lett å passere den. Gå skyttergrava som slynger seg oppover på kryss og tvers. Denne ble bygget av Franco under andre verdenskrig for å beskytte Montana de Arinaga. 

Veggene i skyttergrava.

Enkelte steder er det fantastisk utsikt fra skyttergrava. 

Når du er i enden av skyttergrava gå rett opp til mastrene på Montana de Aringa. 

En vaktpost nesten oppe på toppen.

Montana de Arinaga ligger på omtrent 200 meter og herfra har du en fantastisk utsikt i alle retninger. 

Her ser du de stedene vi har gått, både fyret, platået med monumentet og litt av landsbyen. 

Bak det dyrkede området ser du industriområdet som ligger mellom Arinaga og motorveien GC-1.

Fra toppen på Montana de Arinaga startet vi nedturen ved å gå til høyre for den bygningen som står nederst mot byen, og fulgte grusveien som svingte seg nedover. Da vi kom til en nedlagt bygning gikk vi til venstre. Videre gikk vi til vi passerte skyttergrava igjen, og deretter tok vi av rett nedover der det er en bred grussti. Da vi kom til vanngrava, den som vi hadde gått feil ved på veien opp, fant vi en passasje over den like til høyre for oss. Dersom det er vann i grøfta og du ikke kommer over kan du gå langs denne mot der du gikk opp. Som du ser av ruta på bilde under fortsatte vi videre rett over jordet til landsbyen, og så gjennom gatene til bussholdeplassen.