Lucca i Italia.

Seks-syv måneder etter at vi sist besøke Lucca var vi tilbake igjen i april 2018. Det var her vi avsluttet vår vandring på pilegrimsveien Via Francigena, og nå ville vi avslutte veien inn til Roma. Vi hadde flydd til Pisa dagen før, og tatt tog hit til denne vakre middelalderbyen. Du kan lese hva jeg skrev om etter vårt forrige besøk her.

Vi hadde gledet oss veldig til å komme tilbake til Lucca ettersom vi følte at vi hadde mye ugjort her enda. Sist vi var her var vi sliten etter 26 dager på vandring fra Store St. Bernard-pass. Nå tok vi oss vi oss raskt til samme bosted som sist, L'Iris B&B, som ligger i byens gamlebyens hovedgågate, Via Fillungo, og bare et par-tre minutters gange fra Piazza Anfiteatro.

Klokketårnet på Basilica di San Frediano sees mellom husene i den trange gata. 

Torre Guinigi er et annet tårn vi ser på vår vandring til L'Iris B&B. Det er 44 meter høyt og er fra andre halvdel av det 14. århundre. Som i flere andre byer i italia på denne tiden var det om å få bygd det største og vakreste tårnet. Det er oppkalt etter familien som bygde det. På toppen er det en hage med veldig gamle eiketrær.  Det er mulig å ta seg opp til toppen av tårnet. Her har du en fantastisk utsikt over byen. 

Torre Guinigi, sett nedenfra og opp. 

Komponisten Giacomo Puccini (1858-1924) ble født i Lucca, og er dermed byens store sønn.
Han er kjent for bl.a. operaene Tosca, La Boheme og Madama Butterfly. Du finner statuen av han på Piazza Cittadella. Det arrangeres operakonserter nesten hver dag i Lucca til ære for han.  

På Piazza San Pietro ligger kirken San Pietro Somaldi. Dette er motiv over hoveddøra på kirken. 

    

Vi tok turen ned til Via del Fosso og gikk langs kanalen som deler denne gata i to. På et sted fant vi en vannkilden som har statuen Madonna dello Stellario. Kanalen ble bygget i 1376.

Madonna dello Stellario.

Det er fint å vandre langs kanalen som deler Via del Fosso i to. 

Convento San Francesco er et franciskanerkloster som har det første historiske dokumentet fra 13. århundre. 

Vi vandret videre på leit etter flere spennende steder å se. 

Innom enda et torg, Piazza del Salvatore. 

Duomo di San Martino, fra år 1000- til 1200-tallet, skriver jeg ikke mer om her. Du kan heller se på et innlegg i bloggen fra sist vi var i Lucca. Der er det også mange bilder fra denne flotte katedralen. 

Duomo di San Martino.

Den fire kilometer massive muren rundt gamlebyen i Lucca er populær for både innbyggerne og turister. Den store bredden på muren bruktes i dag til både trim og picnic. Dersom du har med barn dit må du være obs på at det er dårlig med sikring langs den 12 meter høye muren. Men med sine 30 meters bredde bør ikke det være noe problem. 

Vi gikk gjennom Porta Santa Maria, en av flere porter for å komme oss opp på bymuren. Deretter er det bare å vandre, med utsikt til byen på begges sider av det som er som en bred gate. Her er det trær, og da vi var der tidlig i april ble det plantet blomster i de mange bedene. 

Vi ser ned på Palazzo Pfanner og bestemte oss straks for at vi ville innom dette stedet straks vi er ferdig med muren. Herfra har vi også utsikt til klokketårnet på Basilica di San Frediano. 

Klokketårnet på Duomo di San Martino.

Etter at vi hadde gått rundt hele bymuren i Lucca gikk vi til Palazzo Pfanner. Det sies at dette skal være et av Toscanas fineste hager. Da vi var der tidlig i april var det tydelig at det var litt tidlig på året enda. Gjennom porter inn til bygninger i hagen kunne vi se store sitrontre i potter som ventet på å bli satt ut. De mange statuene skildrer de olympiske guder. Bygningen går tilbake til 1660, da tilhørte det en familie som var tilknyttet den øvre handelstanden i Lucca. Etter konkurs tyve år senere måtte de selge, og en silkehandler overtok. Han utvidet bygningen omkring 1686 og oppgraderte hagen. Da eieren fikk økonomiske problemer leide Felix Pfanner (1818-1892), en lokal brygger fra Østerike, i 1846 hagen og kjelleren i palasset for å sette opp sin maskin og det nødvendige utstyrer for å brygge øl. Etter ti år åpnet han også et serveringsted her som ble så populært blant både lokalbefolkninga og utlendingene at han etterhvert kunne kjøpe hele palasset. Dermed endret han hele palasset. Bryggeriet ble lagt ned i 1929. Palasset er fortsatt Pfannerfamiliens eiendom og i 1995 påbegynte en restaurering før det ble åpnet for publikum. I palassets hovedhall er det en permanent utstilling av medisinsk og kirurgiske instrumenter som tilhørte kirurg og borgermester Pietro Pfanner (1864-1935).

Kjøkkenet på Palazzo Pfanner er fra det 1900-århundre. På marmorbordet og på hyller står det noen flasker øl som tilhørte det gamle Pfanners ølhus. Oppe på veggen til høyre var det et hull, og vi ble fortalt at innenfor der var senga til tjenestepiken, eller pikene, vi er ikke sikker.

Oppe på kjøkkenveggen, innenfor disse oppslåtte vinduene, var rommet til de vi antar var kjøkkenpikene i palasset. De kom opp dit gjennom en dør som du ser delvis skjult under teppe.

Seng fra det 1700-århundre med baldakin i silke. 

Piazza Anfiteatro var det vi husket best fra vårt forrige besøk i Lucca. Det er et ovalt torg som er helt innebygd med bygninger rundt, og med mange bueganger for å komme inn. Dette var tidligere et amfiteater. Det er helt utrolig å tenke på at en gang kjempet gladiatorene for livet her. 

Vi har over her nevnt klokketårnet på Basilica di San Frediano, på bilde under ser du selve kirka. Øverst i fronten er et mosaikkbilde av de 12 apostlene og Kristi himmelfart. Kirken er fra 600-tallet, men det vi ser i dag ble påbegynt i 1112 og fullført i 1147.

Før vi tok kvelden gikk vi igjen turen innom Piazza Anfiteatro. Vi var nå klare for neste morgen å ta fatt på siste del av Via Francigena.

Pisa i Italia.

Da vi, i starten av april 2018, skulle tilbake til Italia for å fortsette vår vandring på pilegrimsruten Via Francigena, valgte vi å fly til Pisa. Dette fordi vi ville benytte muligheten til å se det skjeve tårnet i byen, La Torre di Pisa. På forhånd hadde vi blitt fortalt at det var nok med en dag i Pisa, at det ikke var så mye annet som var verd å se enn tårnet. Så vi bestemte oss for å ta en natt her, dermed ble det bare en sein ettermiddag og kveld i Pisa.

Vi bodde på B&B Santabona som ligger rett over brua Ponte di Messo, og ved elva Arno. Veldig sentralt altså. Etter å ha blitt møtt av den hyggelige vertinnen gikk vi ganske fort de 15 minuttene det var å gå oppover til Torre di Pisa. 

Vårt første møte med det sjeve tårnet var da det dukket opp over taket på et hus.

Det skjeve tårn i Pisa ligger på Piazza del Duomo, også kalt Piazza dei Miracoli (Mirakelplassen) og er et frittstående klokketårn til katedralen. Området ble tatt inn i UNESCOs verdensarvliste i 1987. Det tok over 200 år å bygge tårnet, og byggingen foregikk i tre etapper. Siste etappe ble gjort i 1372, og dette var klokkerommet. Tårnet begynte å bli skjevt allerede under bygginga som ble påbegynt i 1173. Årsaken var den ustadige grunnen det sto på. Torre di Pisa har en hul sylinder med et ytre "skall" dekket med hvit og grå kalkstein. Inni går en vindeltrapp med 294 trinn. Tårnet har åtte etasjer og er ca 56 meter høyt. I 1990 ble det stengt for publikum, og hus i nærheten ble evakuert, på grunn av frykten for at det skulle falle. Det tok 11 år med arbeid for å stabilisere før det kunne åpnes igjen. 

Bygginga av Duomo di Pisa startet i 1063 og katedralen ble bygget i hvit marmor. 

Denne katedraldøra er inngangen som vender mot Torre di Pisa.

På motsatt side av katedralen, mot Battistero San Giovanni, er det også en flott inngangsdør. 

Fasaden på katedralen mot Battistero di Pisa . 

Noen få meter fra katedralen ligger Battistero San Giovanni (dåpskapellet) som er en hyllest til døperen Johannes. Den runde kuppelbygningen er et av de høyeste religiøse bygningene i Pisa. Bygginga av kirken begynte i 1152, men sto ikke ferdig før i 1363.

Battistero di Pisa.

På vei ned til elva Arno igjen gikk vi innom Piazza dei Cavalieri. Dette torget i Pisa var et politisk senter i middelalderen. Det ble bygget i midten av 1500-tallet. 

Til venstre sees Palazzo della Carovana, til høyre renessansekirken Chiesa di Santo Stefano dei Cavalieri.

Vi gikk en tur langs elva Arno, på begge sider, mellom bruene Ponte di Messo og Ponte Solferino. 

Det blå huset litt til høyre er det historiske Palazzo Blu. Huset inneholder kunstutstillinger hele året, og disse er gratis. 

På elvebredden, rett etter at vi hadde gått over Ponte Solferino, ligger den bitte lille kirken Santa Maria della Spina. Det sies at den tidligere oppbevarte en torne fra kransen Jesus hadde på hode da han hang på korset, og at denne ble flyttet til en annen kirke i 1333. Men den metaforiske tilstedeværelsen av denne tornen bidrar til å opprettholde helligheten til denne gotiske perlen. Midt på fronten, mellom dørene, står en statue av Madonna og barnet.

Santa Maria della Spina.

Det er ikke ofte jeg skriver om steder vi spiser, men jeg vil gjerne nevne I Porci Comodi, som betyr noe slik som komfortable griser. Stedet er rangert som nr. 1 på TripAdvisor under billige spisesteder i Pisa. Lokalet er så lite at det kun er plass for to hyller og ca. seks krakker til å sitte på. Folk kommer også innom for å ta med seg mat videre. De to unge mennene som jobbet der var veldig hyggelige og svært interessert i Norge og vår kommende pilegrimsvandring. Vi bestilte en tallerken med forskjellige kjøtt og ost, noe som serveres som lokal mat også mange andre steder i Italia. 

På vei tilbake til vårt bosted gikk vi igjen innom Piazza dei Cavalieri. Gjennom en port, med et flott dekorerte tak, kunne vi se på Chiesa di Aanto Stefano dei Cavalieri i mørket. 

Jeg vil også vise stedet vi bodde, B&B Santabona, som altså ligger veldig sentralt i Pisa. Dette er en leilighet med to, muligens tre rom, med felles bad.

Rommet vårt hadde en liten terrasse med to stoler og bord. Det var gråvær da vi var i Pisa så vi fikk ikke bruk for den lille sitteplassen.

Neste morgen, på vei til jernbanestasjonen og toget til Lucca, kunne vi fra Ponte di Messo se tilbake på B&B Santabona. Det ligger i det største gule huset til venstre på bilde under.