Dag 14: Fra Boadilla del Camino til Carrion de los Condes.

Vi sov godt selv om det hadde vært mye høylytt snorking i rommet på herberget
En el Camino! Vi sto opp tidlig, hadde gjort alt klart kvelden før slik at det bare var å ta med ryggsekken ut. I oppholdsrommet på vei ut var det stummende mørkt, og vi snublet i folk som lå på gulvet der. Senere viste det seg at det var to damer som lå rett over oss som hadde rømt fra snorkingen om natta. Og vi som hadde hvisket om at det var no veldig så tidlig disse to damene hadde dratt av gårde. Frokost ble kjøpt og denne dagen satte vi pris på mye ristet brød og en stor kopp kaffe, og til og med litt påfyll. Ikke alle dagene vi får det. Frokosten er ganske så standard vanligvis. 

Allerde klokka syv forlot vi herberget. La iglesia de Santa María de la Asunción og El Rollo Gótico lyste så fint i mørket. Men så skulle det vise seg at det skulle straffe seg å gå i mørket denne morgenen. 

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

 Vi er ekstra nøye med å lyse etter veimerker med lommelykta. Men noe måtte vi ha oversett denne morgenen! Vi visste vi skulle gå langs en kanal, men da vi nådde den presterte vi å gå feil vei. Vi undret oss, og hadde vi bare tatt til fornuft så hadde vi skjønt det ganske fort. Vi så ikke et merke, ikke en pilegrim, og sola som vi alltid hadde bak oss var denne morgenen et helt annet sted. Vi presterte å gå i tre kilometer før vi bestemte oss for å snu. På vei tilbake møtte vi dagens første pilegrim, en korianer som alltid gikk med en liten bjelle på sekken sin. Vi fikk snudd også han, og jeg antar han var glad for det. Før vi var tilbake til startspunktet hadde vi altså gått seks kilometer for mye allerede. Vi prøvde å se positivt på det og snakket om at da hadde vi ikke fått sett den flotte morgenen langs kanalen med sola foran oss! Bare se på bilde under. 

 Endelig er vi på rett vei og vi har Canal de Castilla på rett side av oss. 

For to dager siden begynte vi på den spanske høysletten, mesetaen. Men det var først nå vi begynte å føle at den var slik vi hadde trodd. Tidligere hadde det vært endel opp og ned, men nå var det flatt og etterhvert var det strake veien framover. Hele dagen.

Vi passerer Canal de Castilla, med sine fire sluser, i utkanten av Fròmista.

I Revenga de Campos står en statue av St. Jakob som pilegrim. 

I Revenga de Campos finnes også Iglesia de San Lorenzo. 

 

På vei inn til Villarmentero de Campos gikk Steinar litt foran meg. Jeg så han stoppet og tittet inn i et sted på venstre side. Han sa at han trodde jeg ville spise lunch her. Det viste seg at det var et herberge, Amanecer, og det var fullt av fugler der, i tillegg til et par esler. Jeg ble litt skeptisk fordi fuglene gikk fritt rundt, og ettersom vi selv har fugler vet vi hvor mye skitt det blir av dem. Men en mann gikk med en brannslange og pøste på vann overalt, helt sikkert for å få bort møkka. Vi kjøpte iallefall en salat her og fikk en hyggelig prat med et par andre pilegrimer. Den ene hadde sittet ved samme bord som oss under middagen første kvelden i Roncesvalles. Han skulle være her et par dager, og sa at han helst gikk om natta. Fulgte stjernene slik pilegrimer gjorde før i tiden, sa han. Han gikk også rundt her uten sko, noe jeg ville ha vært skepsis til med all fuglemøkka. Iallefall dersom en har såre føtter.

Mens vi lunchet kom politiet med et foto og lurte på om vertskapet hadde sett mannen. Det var en pilegrim som hadde ringt politiet og sagt at han hadde rotet seg bort og så gikk han tom for strøm på telefonen. Vi syntes det var uhyggelig å tenke på.

I Villalcàzar de Sirga er det en kirke vi gjerne ville besøke, Iglesia Santa María la Blanca. I denne kirka er Felipe de Castilla  (Don Felipe) (1231-1274), mannen til den norske prinsessen Kristina, begravet. Felipe de Castilla ble valgt til erkebiskop av Sevilla. Han ble også abbed, men forlot den kirkelige karrieren med tillatelse fra sin bror, Alfonso X den vise. Kristina (f. 1234 i Bergen) var datter av Håkon Håkonsdatter og hun giftet seg med Felipe i 1258. Kristina døde barnløs etter bare fire år. Hun døde i Sevilla og ble begravet i Covarrubias, nær Burgos.

Det er Felipe de Castilla tredje hustru, Leonor Rodríguez de Castro, som er begravet sammen med han i Iglesia Santa María la Blanca.

Iglesia Santa María la Blanca ble bygget av tempelriddere på slutten av 12. hundretallet og begynnelsen av 13. hundretallet og stilen er i overgangen fra romersk til gotisk. Kirken er en av de viktigste middelalderkirker i Spania. 

Rosevinduet i kirken.

Felipe de Castilla (1231-1274) og hans tredje hustru Leonor Rodríguez de Castro.

Felipe de Castilla (1231-1274)

Altertavlen er fra forskjellige tidsepoker. Midt på er gotisk skulptur fra det trettende århundre av Santa María la Blanca, den hvite Madonna og med barnet i armene.

Før vi forlot kirka tenkte vi et lys for våre kjære.

 Utenfor kirken finner du denne statuen, laget av Pablo Payo. 

 Husk å sørge for at du har vann nok før du forlater Villacàzar de Sirga! Herfra er det nesten 6 km langs landeveien, men det er helt greit å gå. Et større problem kan være dersom du trenger å gå på toalett. Her er det åpent lende, ingenting å gjemme seg bak dersom en må. Toalett utenfor tettstedene er i grunnen helt fraværende på caminoen. Men en lærer seg fort å tilpasse også dette til når en har muligheten. 

Dette bilde fant vi på en murvegg underveis.

Da klokka hadde passert to og vi hadde gått i omtrent 3,2 mil stoppet vi i
Carrion de los Condes. Vi tok inn på Monasterio de Santa Clara, som også er et kloster.

Under ser du bilder fra den fredfylte klostergården til herberget. I klosteret bor nonner som overhode ikke har kontakt med andre.

Jeg fikk vasket litt klær. Jeg hadde mange blemmer både på tær og mellom dem, i tillegg til ei stor ei under den ene foten. Disse gjorde ikke vondt, og hindret meg ikke. Da var det verre med smerten jeg hadde fått i den ene ankelen på slutten av denne dagen. Når det gjelder blemmer hadde vi fått råd underveis fra flere pilegrimer som jobbet innen helsevesenet om å kaste compeeden jeg hadde brukt. Smør heller godt på med en eller annen type salve (jeg brukte Utrolig som jeg hadde med meg) og bruk sportstape. Det viste seg å være mye bedre. Og compeed ville ikke festet seg på foten i varmen, bare til sokkene, som etterhvert var fulle av lim og ble nesten ubrukelig.

Carrion de los Condes er en veldig hyggelig by med rik historie. Opp gjennom tidene har adelsmenn, konger, grever og prinser vandret her. Arkeologiske funn har funnet at det allerede i pre-romersk tid var bebodd her.

Vi tok en tidlig middag i dag, noe som ikke er lett å finne. Spanjolene spiser seint, men på en restaurant som het La Corte var vi velkommen. Veldig hyggelige betjening og maten smakte fantastisk godt. Vi hadde hvitløksuppe og makaroni med ost til forrett. Vaktel og kanin til hovedrett og sjokoladekrem og is til dessert. Traff faktisk et norsk par ved middagen. Bortsett fra Hege fra Hitra, som vi traff andre dagen, var disse en av de få norske vi hadde truffet.

På vår vandring i den koselige byen oppdaget vi at det skulle holdes en konsert i kirka Iglesia de Santa Marìa del Camino.

En fantastisk konsert med gitaristen Mariano Fraga fra Buenos Aires i Argentina.

 Iglesia de Santa Marìa del Camino er bygget i midten av det tolvte århundre, og er en av de eldste kirkene i byen. På kvelden var det pilegrimsmesse her. De spurte hvilke pilegrimer som var fra forskjellige land og hver enkelt ble ønsket velkommen. Både prester og nonner deltok, og nonnene spilte gitar og sang. Det var utrolig rørende og vakkert. Vi ble fortalt at hver enkelt pilegrim skulle få to gaver hver dersom vi ønsket det. Ettersom vi alle gikk med ryggsekk veide ingen av gavene noe, ble vi fortalt. Den ene gaven var en stjerne, som nonnene selv hadde klippet ut og fargelagt. Den andre gaven var en velsignelse. 

 Det var veldig rørende da pilegrimer gikk fram for å bli velsignet og få sin stjerne, mens en nonne fortsatt spilte gitar og sang. Det var mange som ikke greide å holde tårene tilbake. 

 

Forrige etappe: Hontanas til Boadilla del Camino    

Neste etappe: Carrion de los Condes til Terradillos de los Templarios

Dag 13: Fra Hontanas til Boadilla del Camino

For bare 2 euro fikk vi en god frokost med både juice og en valgfri frukt, i tillegg til det andre som er vanlig. På Albergue Santa Brigida både sov vi godt, spiste godt og hadde godt selskap.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Dagen startet med rask gange på flat asfaltvei. Før vi kom til Castrojeriz passerte caminoen ruiner av en klosterhvelving, Convento de San Antòn. Her kan en godt se hvordan de bygde hospitaler i middelalderen. De ble gjerne bygget på begge sider av veien slik at pilegrimer ikke behøvde å forlate caminoen. Convento de San Antòn ble grunnlagt i 1146 under beskyttelse av Kong Alfonso VII.
 

Etter at vi gikk gjennom ruinene på Convento de San Antòn var det strake veien til Castrojeriz. Det var nydelig der, denne tidlige morgenen. Og gå mot fjellet med restene av den romerske borgen på toppen, middelalderbyen ved fjellets fot, og kirka Iglesia de Nuestra Señora del Manzano. Jeg har lest at det heter seg at borgen er grunnlagt av Julius Cæsar, om det er riktig vet jeg ikke. Den skulle iallefall beskytte kirken i sin tid. I områdene vi nå går gjennom var det nemlig mange kamper mellom kristne og maurere i sin tid.

 Noe av det første vi kommer til i Castrojeriz er stiftkirken 
Iglesia de Nuestra Señora del Manzano, og vi tok en kaffe på spisestedet rett ved kirketårnet. Bygging av den nåværende bygningen av kirka ble påbegynt i 1214. 

Videre gikk vi i øvre del av byen. Den blir kalt Den lange byen, fordi den strekker seg langs foten av fjellet.
 

Etter nok en mil skulle vi over Alto de Mostelares. Det er ikke mye som minner om det flate landskapet jeg trodde mesetaen var. Strekningen er på litt over en kilometer med 12 prosent stigning. Jeg som i flere år har hatt problemer med bratte bakker gikk nå oppover i fint driv. Da vi var oppe på toppen ringte jeg mamma for å fortelle at vi hadde det strålende. Det var først da jeg fortalte om stigningen vi nettopp hadde unnagjort, og hun spurte om jeg ikke var sliten, at jeg forsto hvor god formen min nå var blitt.

Caminoen opp Alto de Mostelares.

Fra toppen av fjellryggen kunne vi se hva vi hadde foran oss. På de to midterste bildene sees caminoen. 

Strekningen ned fra fjellsiden var både brattere og kortere. Veien nedover hadde, av en eller annen grunn, støpt dekke et stykke. Den var bred nok til å kunne gå på kryss og tvers, som jo gir god avlastning for knærne.

Dersom du gruer deg for å gå over Alto de Mostelares kan du gå rundt dette fjellet. Da fortsetter du landeveien fra Castrojeriz, over elva Odrilla og forbi Castillo-Matajudios til Itero del Castillo. Men som sagt, å gå over denne fjelltoppen synes jeg ikke var noe problem.

Vi gikk altså over fjellet og veien mot Itero de la Vega. Passerte herberget
San Nicolás de Puente Fitero hvor det sies at Frans av Assisi har overnattet. Dette var tidligere et pilegrimssykehus og skal være et populært sted å overnatte. Ettersom stedet ikke har strøm blir det sikkert en spesiell stemning når middagen blir servert med stearinlys. De har også en del ritualer som kan være hyggelig å være med på. Sanitæranlegg finnes i et hus ved siden av.

Rett etter San Nicolás de Puente Fitero kommer du til den vakre brua over Río Piscuerga, Puente de Itero med sine 11 buer. Den er opprinnelig fra det 11. århundre, men er renovert mange ganger, også i de senere år. 
 

 Brua over Rio Pisuerga kan også være litt bratt å gå.

Rett over brua gikk vi inn i regionen Palencia. Vi tok en pause og spiste lunch i Itero de la Vega. Da hadde vi gått ca 2,1 mil, men syntes det var for kort for dagen. Inntrykket vi fikk av stedet var heller ikke så veldig godt. Men mixsalaten vi spiste smakte iallefall.  

Her har vi muligheten til å studere den videre veien.

Skal tro om det er noen som har funnet denne klokka og lagt den her på merkesteinen. Eller om vedkommende som eide den har kommet fram til at nå er det slutt med å følge klokka, og lagt den igjen her! En kan få så mange rare tanker på caminoen :)

Det skulle bli tre mil i dag også før vi stoppet i Boadilla del Camino. Det gikk fint som bare det, selv om jeg kjenner at det nok er mere fornuftig med 2,5 mil om dagen. Vi tok inn på En el Camino. Herberget har en oase av en hage med mye krimskram, basseng og malerier. Stedet har 48 plasser, wifi, middag til 7 euro og frokost tror jeg var 2,5 euro.

Kirken La iglesia de Santa María de la Asunción, som du kan se i bakgrunnen på bilde under, stammer fra det sekstende århundre, men er bygd over en gammel romansk kirke. Kirken ble et historisk monument i desember 1981.

Katta koser seg også på dette flotte stedet.

Skoene måtte settes utenfor, og innenfor døra er et oppholdsrom. Videre gikk vi inn på rommet vi hadde fått tildelt. Der var det 9 køysenger og en hems med 6 enkeltsenger. Nederst i rommet var døra til sanitærrommet. Vi valgte ei køyseng ved døra ut, tenkte at det ville være roligere der til natta når folk måtte på toalettet.

 Boadilla del Camino er ikke store stedet, og de få som bor her livnærer seg stort sett av jordbruk. Men vi måtte se på det lille som var å se. Denne 15. århundre steinsøylen under kalles El Rollo Gótico og ble skjenket byen av kong Enrique IV. Den er rikt dekorert med kamskjell og andre camino relaterte symboler. El Rollo Gótico markerer også stedet hvor kriminelle ble bundet i lenker og utsatt for grusomme og uvanlige former for offentlig ydmykelse.

Steinar på vei tilbake til herberget vi bodde på.

Fellesmiddag i dag også, der vi fikk servert linsesuppe/kikertersuppe og kokt kjøtt med is til dessert. Nærmest oss ved langbordet satt to andre par, det ene fra Sør-California det andre fra Slovenia. Paret fra Slovenia syklet og damen kunne fortelle at da hun syklet opp den bratte stigningen tidligere på dagen hadde hun passert en korianer som var svært imponert over denne "gamle damen", som han hadde sagt. Hun var 66 år!

Forrige etappe: Tardajos til Hontanas    

Neste etappe: Boadilla del Camino til Carrion de los Condes