Elins reiseblogg: Dag 14: Fra Boadilla del Camino til Carrion de los Condes.

Vi sov godt selv om det hadde vært mye høylytt snorking i rommet på herberget
En el Camino! Vi sto opp tidlig, hadde gjort alt klart kvelden før slik at det bare var å ta med ryggsekken ut. I oppholdsrommet på vei ut var det stummende mørkt, og vi snublet i folk som lå på gulvet der. Senere viste det seg at det var to damer som lå rett over oss som hadde rømt fra snorkingen om natta. Og vi som hadde hvisket om at det var no veldig så tidlig disse to damene hadde dratt av gårde. Frokost ble kjøpt og denne dagen satte vi pris på mye ristet brød og en stor kopp kaffe, og til og med litt påfyll. Ikke alle dagene vi får det. Frokosten er ganske så standard vanligvis.

Allerde klokka syv forlot vi herberget. La iglesia de Santa María de la Asunción og El Rollo Gótico lyste så fint i mørket. Men så skulle det vise seg at det skulle straffe seg å gå i mørket denne morgenen.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Vi er ekstra nøye med å lyse etter veimerker med lommelykta. Men noe måtte vi ha oversett denne morgenen! Vi visste vi skulle gå langs en kanal, men da vi nådde den presterte vi å gå feil vei. Vi undret oss, og hadde vi bare tatt til fornuft så hadde vi skjønt det ganske fort. Vi så ikke et merke, ikke en pilegrim, og sola som vi alltid hadde bak oss var denne morgenen et helt annet sted. Vi presterte å gå i tre kilometer før vi bestemte oss for å snu. På vei tilbake møtte vi dagens første pilegrim, en korianer som alltid gikk med en liten bjelle på sekken sin. Vi fikk snudd også han, og jeg antar han var glad for det. Før vi var tilbake til startspunktet hadde vi altså gått seks kilometer for mye allerede. Vi prøvde å se positivt på det og snakket om at da hadde vi ikke fått sett den flotte morgenen langs kanalen med sola foran oss! Bare se på bilde under.

Endelig er vi på rett vei og vi har Canal de Castilla på rett side av oss.

For to dager siden begynte vi på den spanske høysletten, mesetaen. Men det var først nå vi begynte å føle at den var slik vi hadde trodd. Tidligere hadde det vært endel opp og ned, men nå var det flatt og etterhvert var det strake veien framover. Hele dagen.

Vi passerer Canal de Castilla, med sine fire sluser, i utkanten av Fròmista.

I Revenga de Campos står en statue av St. Jakob som pilegrim.

I Revenga de Campos finnes også Iglesia de San Lorenzo.

På vei inn til Villarmentero de Campos gikk Steinar litt foran meg. Jeg så han stoppet og tittet inn i et sted på venstre side. Han sa at han trodde jeg ville spise lunch her. Det viste seg at det var et herberge, Amanecer, og det var fullt av fugler der, i tillegg til et par esler. Jeg ble litt skeptisk fordi fuglene gikk fritt rundt, og ettersom vi selv har fugler vet vi hvor mye skitt det blir av dem. Men en mann gikk med en brannslange og pøste på vann overalt, helt sikkert for å få bort møkka. Vi kjøpte iallefall en salat her og fikk en hyggelig prat med et par andre pilegrimer. Den ene hadde sittet ved samme bord som oss under middagen første kvelden i Roncesvalles. Han skulle være her et par dager, og sa at han helst gikk om natta. Fulgte stjernene slik pilegrimer gjorde før i tiden, sa han. Han gikk også rundt her uten sko, noe jeg ville ha vært skepsis til med all fuglemøkka. Iallefall dersom en har såre føtter.

Mens vi lunchet kom politiet med et foto og lurte på om vertskapet hadde sett mannen. Det var en pilegrim som hadde ringt politiet og sagt at han hadde rotet seg bort og så gikk han tom for strøm på telefonen. Vi syntes det var uhyggelig å tenke på.

I Villalcàzar de Sirga er det en kirke vi gjerne ville besøke, Iglesia Santa María la Blanca. I denne kirka er Felipe de Castilla (Don Felipe) (1231-1274), mannen til den norske prinsessen Kristina, begravet. Felipe de Castilla ble valgt til erkebiskop av Sevilla. Han ble også abbed, men forlot den kirkelige karrieren med tillatelse fra sin bror, Alfonso X den vise. Kristina (f. 1234 i Bergen) var datter av Håkon Håkonsdatter og hun giftet seg med Felipe i 1258. Kristina døde barnløs etter bare fire år. Hun døde i Sevilla og ble begravet i Covarrubias, nær Burgos.

Det er Felipe de Castilla tredje hustru, Leonor Rodríguez de Castro, som er begravet sammen med han i Iglesia Santa María la Blanca.

Iglesia Santa María la Blanca ble bygget av tempelriddere på slutten av 12. hundretallet og begynnelsen av 13. hundretallet og stilen er i overgangen fra romersk til gotisk. Kirken er en av de viktigste middelalderkirker i Spania.

Rosevinduet i kirken.

Felipe de Castilla (1231-1274) og hans tredje hustru Leonor Rodríguez de Castro.

Felipe de Castilla (1231-1274)

Altertavlen er fra forskjellige tidsepoker. Midt på er gotisk skulptur fra det trettende århundre av Santa María la Blanca, den hvite Madonna og med barnet i armene.

Før vi forlot kirka tenkte vi et lys for våre kjære.

Utenfor kirken finner du denne statuen, laget av Pablo Payo.

Husk å sørge for at du har vann nok før du forlater Villacàzar de Sirga! Herfra er det nesten 6 km langs landeveien, men det er helt greit å gå. Et større problem kan være dersom du trenger å gå på toalett. Her er det åpent lende, ingenting å gjemme seg bak dersom en må. Toalett utenfor tettstedene er i grunnen helt fraværende på caminoen. Men en lærer seg fort å tilpasse også dette til når en har muligheten.

Dette bilde fant vi på en murvegg underveis.

Da klokka hadde passert to og vi hadde gått i omtrent 3,2 mil stoppet vi i
Carrion de los Condes. Vi tok inn på Monasterio de Santa Clara, som også er et kloster.

Under ser du bilder fra den fredfylte klostergården til herberget. I klosteret bor nonner som overhode ikke har kontakt med andre.

Jeg fikk vasket litt klær. Jeg hadde mange blemmer både på tær og mellom dem, i tillegg til ei stor ei under den ene foten. Disse gjorde ikke vondt, og hindret meg ikke. Da var det verre med smerten jeg hadde fått i den ene ankelen på slutten av denne dagen. Når det gjelder blemmer hadde vi fått råd underveis fra flere pilegrimer som jobbet innen helsevesenet om å kaste compeeden jeg hadde brukt. Smør heller godt på med en eller annen type salve (jeg brukte Utrolig som jeg hadde med meg) og bruk sportstape. Det viste seg å være mye bedre. Og compeed ville ikke festet seg på foten i varmen, bare til sokkene, som etterhvert var fulle av lim og ble nesten ubrukelig.

Carrion de los Condes er en veldig hyggelig by med rik historie. Opp gjennom tidene har adelsmenn, konger, grever og prinser vandret her. Arkeologiske funn har funnet at det allerede i pre-romersk tid var bebodd her.

Vi tok en tidlig middag i dag, noe som ikke er lett å finne. Spanjolene spiser seint, men på en restaurant som het La Corte var vi velkommen. Veldig hyggelige betjening og maten smakte fantastisk godt. Vi hadde hvitløksuppe og makaroni med ost til forrett. Vaktel og kanin til hovedrett og sjokoladekrem og is til dessert. Traff faktisk et norsk par ved middagen. Bortsett fra Hege fra Hitra, som vi traff andre dagen, var disse en av de få norske vi hadde truffet.

På vår vandring i den koselige byen oppdaget vi at det skulle holdes en konsert i kirka Iglesia de Santa Marìa del Camino.

En fantastisk konsert med gitaristen Mariano Fraga fra Buenos Aires i Argentina.

Iglesia de Santa Marìa del Camino er bygget i midten av det tolvte århundre, og er en av de eldste kirkene i byen. På kvelden var det pilegrimsmesse her. De spurte hvilke pilegrimer som var fra forskjellige land og hver enkelt ble ønsket velkommen. Både prester og nonner deltok, og nonnene spilte gitar og sang. Det var utrolig rørende og vakkert. Vi ble fortalt at hver enkelt pilegrim skulle få to gaver hver dersom vi ønsket det. Ettersom vi alle gikk med ryggsekk veide ingen av gavene noe, ble vi fortalt. Den ene gaven var en stjerne, som nonnene selv hadde klippet ut og fargelagt. Den andre gaven var en velsignelse.

Det var veldig rørende da pilegrimer gikk fram for å bli velsignet og få sin stjerne, mens en nonne fortsatt spilte gitar og sang. Det var mange som ikke greide å holde tårene tilbake.