Dag 16: Fra Piacenza til Fiorenzuola d´Arda.

Vi var tidlig ute denne dagen. Det skulle vise seg å være bra ettersom etappen ble mye lengre enn vi hadde trodd. 20 km ble til over 37 km, så dette ble en lang dag. Men før vi dro ble vi servert en god frokost av vertinna ute på terrassen. Og tenk, vi fikk god traktekaffe, så mye vi ville!

Vi gikk over Piazza Cavalli og Piazza Duomo før vi tok fatt på den lange veien ut av Piacenza. Vi kom til Via Roma og derfra var det bare å følge i rett linje mot bygrensa.

Piazza Cavalli.

Der Via Roma slutter og går over til SP 10 er det to rundkjøringer tett i tett, og midt mellom disse står en stor statue som viser Romulus og Remus som dier en ulv. Historien om dette er vel kjent for mange så vi skal ikke skrive så mye om dette, bare at tvillingene ifølge tradisjonen var grunnleggerne av Roma og skal ha levd på 700-tallet f. Kr. Som små ble de etterlatt og tatt vare på av en hunnulv.

Etter statuen fortsatte vi rett fram, og da vi hadde passerte ytteligere to rundkjøringer forandrer veien nummer til SS 9. Vi kom til Chiesa di San Lazzaro som har en stor statue av San Rocco som pilegrim inne i en nisje på fasaden. Vi vet ikke når kirken ble bygd, men den ble ombygd i 1720. 

San Rocco som pilegrim.

Etter halvannen km kom vi til en litt skummel utfordring, et stort veikryss måtte passeres. Vi prøve å finne en undergang, men etter litt leting måtte vi gi opp. Heldigvis kom vi oss velberget over. SS 9 har også hatt navnet Via Emilia Parmense en stund, og dette navnet fortsetter videre, mens SS9 svinger av i rundkjøringa, for så å komme tilbake etter en kort stund. Etter å ha gått i 8 km er vi endelig ute av bygrensa til Piacenza. Det var nå slutt på fortau og trafikken var stor. Her var det om å passe seg langs veiskuldra. 

Etter ytterligere 2 km gikk vi over elva Nure og før vi kom til enda en rundkjøring, av mange så langt denne dagen, svingte vi til høyre og kom endelig ut mellom åkrene. Det var herfra pilegrimsveien var omgjort siden guideboka vi hadde ble skrevet. I boka går veien fortsatt rett fram, langs den trafikkerte veien til dagens mål. Istedet kunne vi nå gå i rolige omgivelser, og vi må si det var en befrielse selv om veien altså ble 17 km lengre enn det vi trodde. Det er viktig at du tar med nok vann, og evt. mat, herfra. En traktor pløyde jorda klar for neste vår, før vi ganske snart er inne i et tettsted igjen, Pontenure. 

Vel ute av Pontenure gikk vi igjen blant åkrer. Om vi allerede nå var på veien Via Milano er jeg usikker på, men vi kommer iallefall ganske snart dit. Vi gikk gjennom tettstedet Valconasso og videre på en navnløs vei. Hele dagen gikk veien på kryss og tvers, ikke rart dette ble en lang dag. Vi så flere gårder og da vi nærmet oss en av disse kjente vi lukten av løk. Først tenkte vi at det var noen som var i ferd med å lage middag, men etterhvert forsto vi at vi var for langt unna gården, og lukten var for sterk, til at vi kunne kjenne det hit. Da vi fant løkskall langs veien vi gikk forsto vi at det var åkrer der det hadde blitt dyrket løk vi gikk langs. Vi så også tegn på veien som viste at det også kunne ha vært dyrket hvitløk her.

Videre mellom åkrene gikk vi forbi de få husene i Montanaro, og senere forbi Chiesa San Michele Arcangelo. Denne kirken ble først omtalt i 1141, men kan være enda eldre. Mellom 1858 og 1861 ble den totalt renovert. 

Ti minutter etter at vi passerte Chiesa San Michele Arcangelo møtte SP 29 oss, vi tok til høyre, så til venstre og vi kom til Castello di Cerreto Landi hvor vi tok en pause. Slottet er datert tilbake til 1385.

For to dager siden hadde vi sett tomatåkrer for første gang. Denne dagen hadde vi opplevd dette flere ganger allerede. Åkrene var enorme, men det var først nå, da vi så høstingen, og de mange store traktor- og lastebillassene, at vi virkelig forsto hvilke mengder det er snakk om. Når vi tenker oss om så var tomater det eneste som ikke var ferdig høstet enda. 

Høsting av tomater, og slike store lastebiler gikk i skytteltrafikk til og fra.

Da vi kom til Fiorenzuola d´Arda var vi igjen kommet innpå ruta som står i vår guidebok. Vi krysset elva Arda og gikk gjennom øverste del av landsbyen. Vårt overnattingsted ligger et par km senere, tett ved bygrensa. Som navnet tilsier er Agriturismo Arte Contadina også en gård, denne gangen skulle vi bo på en virkelig storslagen en. Her har de både restaurant og gårdsbutikk. Det hadde vært en lang dag, men da vi endelig kom oss bort fra trafikken var det fint å gå. Det var mye asfalt, slik det hadde vært noen dager nå. Temperaturen lå mellom 22 og 25 grader, på slutten av dagen ble det mørke skyer og torden, men bare noen få regndråper. 

Det skulle bli et fantastisk opphold på Agriturismo Arte Contadina, mye takket sveitsiske Rita, som vi tidligere så vidt hadde møtt, og tyske Heidi. Denne gården har også en avdeling som er herberge, og disse to pilegrimene bodde der. Den gode opplevelsen av dette oppholdet må vi også tilsi bror til vertinnen på gården. Restauranten var stengt, vi forsto det slik at det var denne broren som drev den og som kokk stilte han opp og laget middag for oss tre vandrere denne kvelden. I tillegg til kjempegod mat ga han oss også et lite kurs i parmesanost. Han var raus med smaksprøver og vi ble servert gratis hvitvin. Til parmesan skulle det være hvitvin forsto vi, gjerne musserende. 

Kokken fortalte at de mest kjente paramasanostene i Italia er Parmigiano Reggiano og Grana Padano. Disse sortene blir selvfølgelig laget bl.a. i dette området. Fint er det da og oppdage at førstnevnte er den sorten vi selv har brukt i mange år, etter råd fra en venninne som jobber i ostedisk. Ifølge Wikipedia fikk Parmigiano Reggiano beskyttelse av navnet fra italienske myndigheter i 1955, fra EU i 1996 og enerett på navnet parmesan i EU gjennom en dom i 2008. Vi ble fortalt om prosessen for å lage osten, hva kuene kunne spise og når på dagen de ble melket. Alt for å få til den beste smaken. 

Heidi og til høyre Rita. Sistnevnte var den pilegrimen vi skulle bli best kjent med på denne turen.

Forrige etappe                           Neste etappe

Dag 15: Cotrebbia Nuova til Piacenza.

Vi våknet på Agriturismo Da Luca med mange myggstikk. De aller fleste fikk vi nok under middagen da vi satt ute på restauranten vi oppsøkte kvelden før. Som de fleste plassene vi har overnattet fikk vi en god frokost også her. Da vi forlot gården sendte vertinna med oss kaldt flaskevann. Dermed sørget hun godt for oss fra vi kom inn døra til vi forlot stedet.

Gården, med ruinene av kapellet til høyre, sett fra veien.

Som jeg skrev i forrige innlegg måtte vi ganske snart ta en omvei fra pilegrimsveien fordi ei bru hadde kollapset. Danilo Parisi, som skysset oss over elva Po, hadde gitt oss et ark der det var både bilder og tekst (på italiensk) som forklarte den alternative veien. Første punktet på arket fant vi greit, men så kom vi til et tørt elveleie og deretter var vi på avveie. Ettersom vi ikke forsto hvor vi skulle gå gikk vi mot ei bru vi så og håpet at vi kunne komme oss over den. Opp dit kom vi ikke, forståelig nok når vi så hvor mye trafikk det var på den. Etter å ha rotet rundt en god stund, traff vi en mann som fortalte oss at vi skulle gå over selve elveleiet vi hadde kommet til. Dette var helt tørrlagt for tiden. Nå hadde vi kommet så langt at vi bestemte oss for å gå til der vi hadde forlatt gården denne dagen og starte på nytt derfra. Det gikk greit, og vi kom tilbake til den tørre elva, som heter Trebbia. Vel over tok det bare et par km til vi fant tilbake til pilegrimsmerkene på andre siden. Da var vi allerede i Piacenza og det var bare å finne overnattingstedet vårt. Det skulle vise seg at vi hadde vært på avveie i 3,5 km, men uansett ble dette som en hviledag å regne, bare 10 km tilsammen.

Det tørre elveleiet i Trebbia da vi kom dit første gang, og ikke visste hvor vi skulle gå videre.

Vel inne i gamlebyen i Piacenza hadde vi litt problemer med å finne B&B del Borgo. 

Innenfor denne porten lå B&B del Borgo, som en av flere leiligheter. Vi hadde et rom og bad. 

De tre neste bildene er fra bakgården og patioen til leilighetene. 

Piacenza ble grunnlagt av romerne i 218 f. Kr. I middelalderen hadde byen minst 30 herberger. Vi måtte selvfølgelig ta en nærmere titt på byen.

Som jeg tidligere har fortalt er det ikke mange pilegrimer å møte. Men på Piazza Cavalli møtte vi faktisk fem stykker. Det tidligere nevnte paret fra New Zealand, som også hadde overnattet samme sted som oss sist natt, fortalte oss nå at de hadde tenkt å ta en ekstra dag fri her i byen. Derfor ville dette møtet på Piazza Cavalli bli vårt siste, vi ville heretter være et døgn foran dem på veien. Vi traff også igjen Rita fra Sveits som vi hadde truffet dagen før. I tillegg støtte vi på to nye vandrere for oss, en godt voksen dame fra Tyskland og en ung italiensk mann, bosatt i Sveits.

Piazza Cavalli.

Basilica di San Francesco d`Assisi ble bygget mellom 1278 og 1363.

Tak i Basilica di San Francesco d`Assisi.

Den nydelige Cattedrale di Santa Maria Assunta e Santa Giustina er et viktig eksempel på romansk arkitektur i Italia. Katedralen ble bygd mellom 1122 og 1233, mens byggingen av klokketårnet fortsatte til 1333. I årene 1897 og 1902 ble det utført restaurering på katedralen. 

Reliff på fasaden til katedralen. 

Fresker fra 16. århundre. 

Et bilde av Nattverden henger i katedralen. 

Forrige etappe                            Neste etappe

Dag 14: Fra Miradolo Terme til Cotrebbia Nuova.

Terrenget var fortsatt helt flatt og vi nærmet oss elva Po. Starten på dagen i dag ga heller ikke de helt store opplevelsene. Vi kom til Castello di Chignolo Po hvor vi prøvde å finne en åpen inngang, men alt var lukket og låst så tidlig på morgenen. Vi møtte en dame som også ville se nærmere på slottet, men heller ikke hun fant noen åpen inngang. Vi forsto straks at vi hadde møtt en pilegrim, og vi kom selvfølgelig i prat. Rita var fra Sveits og gikk alene. Det skulle vise seg at det var denne damen vi skulle bli best kjent med av de få pilegrimene vi møtte på hele turen. Nå skiltes derimot våre veier igjen for denne gang.

Castello di Chignolo Po

Vi gikk gjennom Lambrinia og det var fortsatt maisåkrer å se, også disse var tørre og ødelagte.

Vi krysset enda en elv, denne gangen Lambro. Nå kom vi til en ny type merking som vi syntes var veldig fine. Fliser med den samme pilegrimen som på merkene var også støpt med i veien.

I Corte Sant´Andrea er det to valg. Vi kan enten krysse elva Po med båt, eller vi kan fortsett å gå videre på denne siden av elva. Med det siste alternativet vil det fortsatt være over 30 km igjen til Piacensa. Det finne bare en bar på denne strekningen og det er et sjansespill å satse på at denne baren er åpen. Vi hadde avtalt tidspunkt for overfarten med båtføreren dagen før, og da er det nok best å være der i rett tid. Det koster 10 euro og ta båten.

Da vi kom til Corte Sant´Andrea ble vi litt usikker på hvor vi skulle finne stedet der båten ville anløpe. Men etter litt fram og tilbake gikk også det bra.

På vei inn til Corte Sant´Andrea.

Fra Miradolo Terme og hit var det i underkant av 20 km. Da vi kom ned til Po satt en ung fransk pilegrim allerede der og ventet. Etter en stund kom også paret fra New Zealand som vi hadde hatt endel møter med de siste dagene. Det ble en stund å vente på båten og det var mellom 25 og 30 grader. Det var ingen steder å finne skygge, og toalett fantes heller ikke.

Den unge franske damen som gikk alene. 

Dama fra New Zealand får hjelp til å komme ombord i skyssbåten. 

Danilo Parisi.

Elva Po.

Det ble en fin tur med båten, de nærmere 4-5 km nedover Po. Underveis flyttet vi oss fra regionen Lombardia til Emilia-Romagna. Også Po var preget av det tørre året og vi måtte finne alternativ til den vanlige landgangen Parisi bruker. Med god hjelp av hverandre var ikke det noe problem.

Båtføreren heter Danilo Parisi og er en offentlig skysskar. Det var en opplevelse å møte han, selv om han bare snakket italiensk. Vi forsto at det var viktig for han at vi alle ble med han til hans hus, slik at vi kunne få stempel i pilegrimspasset vårt. På den korte veien dit møtte vi noen naboer, eller kanskje var det slektninger, og han gjorde et stort nummer av at vi var norske. Det var et flott sted han hadde. Danilo var en mann som hadde ting på stell, vi ble registrert på alle måter. Til slutt viste han oss en stor bok der han hadde laget en statistikk siden 1997, tror vi det var, over hvem han hadde skysset over Po. Vi syntes det var lite med bare 15 stykker fra Norge. Går virkelig de fleste turen videre på andre siden av elva, i stede for å ta båten over Po? Men ettersom Danilo virket så nøye så tror vi på han. Vil gjerne ha mening om dette dersom andre har opplevd dette anderledes. Danilo kunne også fortelle oss at vi ganske snart ville komme til en bru som var ødelagt, og at vi måtte finne alternativ vei. Vi forsto jo ikke hva han sa, men han hadde et ark, med både bilder og tekst som skulle hjelpe oss å finne riktig vei.

Denne hang på husveggen til Danilo.

Vi sa farvel til hyggelige Danilo og fortsatte de ca. 7 km vi hadde igjen til vårt planlagte bosted for natta. Underveis fikk vi se store åkrer med tomater for første gang.

Vi gikk gjennom Calendasco, fortsatte på veien Via Roma, og passerte husklynge i Cotrebbia Nuova. Ved det siste huset tok vi av mot gården Agriturismo Da Luca. Vi kom til et fantastisk fint sted og ble møtt av en hyggelig dame. Hun serverte oss straks kaldt vann, ferskpresset fruktjuice og kaffe. Hvor godt er vel ikke det for en sliten og tørst pilegrim. Vi vil med det samme si at Agriturismo er et veldig fint alternativ til overnatting i Italia.

På den flotte gården var det også ruiner etter et kapell som tydelig hørte til Agriturismo Da Luca.

Forrige etappe         Neste etappe