Viterbo i Italia.

For andre gang i vår pilegrimsverden skulle denne dagen i Viterbo være en fridag fra vandring. Nå skulle vi bare være turist i denne flotte byen. Da vi kom ned til frokost på Torre Di Vico Residenza D'Epoca denne morgenen hadde vertinnen dekket på til en god frokost.

Viterbo er en av mange fantastiske byer langs Via Francigena. Den er opprinnelig en etruskisk by fra ca. 310 f.Kr og ble overtatt av romerne. Under middelalderen var den av betydelig størrelse, bymuren var hele fem kilometer lang i det 1300. århundre. I løpet av andre verdenskrig ble Viterbo bombet og sterkt ødelagt. I dag har den noe over 60 000 innbyggere. 

Rett nedenfor vårt bosted ligger Piazza del Gesù der det står en fontene med samme navn. Den er første gang nevnt i et dokument i 1450. 

Selv om en har en fridag så betyr ikke det at det blir få skritt på skrittelleren. Det er jo så mye å utforske nesten uansett hvor vi er. Men vi tar det med ro, vi har hele dagen på oss. 

Den opprinnelige Chiesa della Santissima Trinità dateres tilbake til 1256. Den gamle kirken ble restaurert i 1421 etter at den ble sterkt skadet i en brann. Fra 1737 og framover ble den fullstendig gjenoppbygd. 

Kapellet Madonna Liberatrice med et stort marmoralter. Rundt Madonna-bilde og på sideveggene er det mange ex voto av sølv. 

På Piazza San Fauistino var det et frukt- og grøntmarked.

Vi var kommet til Piazza della Rocca.

Viterbo er kjent for å ha mange fontener. I tillegg til å pynte opp torgene ble de brukt til å hente vann som skulle brukes i hjemmene. Piazza della Rocca har selvfølgelig også sin fontene, La Fontana della Rocca. Denne fonten ble restaurert mot midten av 15. århundre. 

En del av La Fontana della Rocca.

Basilica di San Francesco alla Rocca er en av sognekirkene i Viterbo. Kirken ble bygget fra 1237. Den ble restaurert i det 16. og 17. århundre. I 1944 ble delvis ødelagt da de allierte bombet byen og ble bygd opp igjen og gjenåpnet i 1953. 

Santuario di Santa Rosa er både en kirke og et kloster. Den opprinnelige kirken dateres tilbake til 1632. Dersom vi ser enda lengre tilbake så ble den første hellige konstruksjonen første gang nevnt i 1235. Da Pave Alexander IV hadde flyttet kroppen til Santa Rosa fra en annen kirke like ved fikk kirken dette navnet. Kirken ble ødelagt i midten av 14. århundre og deretter renovert igjen på 1600-tallet. Den nåværende kirken ble innviet i 1850 mens kuppelen ble bygget i 1913.

Santa Rosa di Viterbo ble født av fattige og fromme foreldre i Viterbo ca 1233 og døde allerede i 1251. Allerede som liten hadde hun et sterkt ønske om å hjelpe de fattige, og om et liv i bønn. Som 15-åring ønsket hun å gå i kloster, men lyktes ikke på grunn av sin fattigdom. Deretter levde Rose et frivillig tilbaketrukket liv i huset til sin far, i bot og bønn og bort fra offentligheten og samfunnet. Bare noe få ganger gikk hun ut for å be folk om å gjøre bot. I 1250 var Vitebo i opprør mot paven. Da hun tok paven sin side mot keiseren ble hun og familien forvist fra byen. Da pavens side vant Viterbo fikk hun komme tilbake. Rose døde i sin fars hus og ble senere gjort til helgen.

Santa Rosa di Viterbo i Santuario di Santa Rosa.

Da vi kom til Piazza della Morte var vi nesten tilbake til vårt bosted. Vi syntes vi hadde fått med oss mye allerede. 

Torre Di Vico Residenza D'Epoca er bygningen med tårnet, og vi hadde rom oppe i tårnet.

Selv om vi nå var tilbake til området der vi bodde så ville vi fortsette å utforske byen. Etter en lunch gikk vi til Piazza San Lorenzo, det store torget hvor blant annet Cattedrale Di San Lorenzo ligger. Dette er bare tre minutters gange fra der vi bodde. Katedralen ble bygget i det 1200. århundre.

På Piazza San Lorenzo finner vi også Palazzo dei Papi. Palasset er et av de viktigste byggene i byen og ble bygget i 1257-1266. Som navnet tilsier var dette bolig for paven. I det 1300. århundre valgte nemlig flere paver heller å bo i Viterbo enn i Roma. Vitebro ble pavens sete fra 1257. I 1261 søkte pave Alexander IV tilflukt i Viterbo og flyttet hit, der han døde samme år. Han ble etterfulgt av pave Urban IV og han satte aldri sin fot i Roma. Og slik fortsatt det til 1281. 

Palazzo dei Papi.

Vi går videre til Piazza del Plebiscito som er det politiske og administrative sentrum i dag. 

Det vakre tårnet, som er 44 meter høyt, ble bygget i 1489 som erstatning for tårnet
som tidligere hadde vært her. Dette hadde kollapset noen år tidligere.

Gjennom en port fra Piazza del Plebiscito, under Palazzo dei Priori, åpner det seg en gårdsplass der du finner Fontana di Palazzo dei Priori. Fontenen dateres tilbake til 1624. Den er restaurert flere ganger gjennom årene og særlig i løpet av 1800-tallet. 

Fra motsatt side av Fontana di Palazzo dei Priori ligger Palazzo dei Priori. Palasset ble påbegynt i 1460 for å huse sete til guvernøren i San Pietro patrimonium, en av den tids fire provinsene som ble etablert av Pave Innocent III. Bygginga foregikk over lang tid og sto ikke ferdig før i det 16. århundre. Palasset var virkelig verd å besøke. Da vi var på vei ut møtte vi de to tyske pilegrimene, Josef og Jürgen, ved resepsjonen. Senere på kvelden spiste vi middag sammen med dem, en veldig hyggelig kveld.

Fra Palazzo dei Priori fortsatte vi vår vandring i Viterbo. Det er så mye å se. 

Pallazo Gatti ble bygget i 1266 av familien med samme navn. Det skulle være et symbol på den politisk makten til familien. 

Dag 11: Fra Bolsena til Viterbo (vår 37. etappe på Via Francigena).

Vi hadde ikke bestilt frokost på Il Vesconte i Bolsena ettersom den ikke ble servert før halv ni. Vi visste at dagens etappe var lang, 37,5 km, så vi ville komme oss avgårde så tidlig som mulig. Verten anbefalte en bar rett ovenfor bostedet vårt, som andre barer i Italia åpnet den tidlig. På en hylle innenfor disken sto det mange norske troll, og jeg spurte hvor de kom fra. Etter det jeg forsto var det en nordmann som ofte var innom som hadde hatt dem med seg. Vi traff også de to hyggelig tyske karene som også var pilegrimer inne i baren og de skulle også gå til Viterbo denne dagen. Da tiden var inne for servering av frokost på vårt bosted hadde vi allerede vært på veien i en time.

Vi gikk nå langs kraterveggen som flere steder er dekket av uvanlige lavaformasjoner, de såkalte "kastede steiner". Disse formene fikk sitt navn av lokalbefolkninga som trodde at vulkanen, som hadde vært der Bolsenasjøen er nå, hadde kastet steinene opp i utbruddet for ca. 300 000 år siden, og at de hadde festet seg slik i bakken. Disse formasjonene har også satt fantasien i sving hos mange reisende på veien til Roma. Forklaringen på veggene skal derimot være et resultat av en prosess som fant sted da lavaen kjølnet og dannet disse formasjonene. 

Vi valgte å gå langs SR2 i 2,5 km etter at vi forlot Bolsena, både for å slippe mye opp og ned oppe i lia og for å spare ca. 3 km. Vi fortsatte å gå langs Bolsenasjøen. Det gikk opp og ned, men til slutt så hadde vi beveget oss noe over 300 høydemeter opp fra Bolsena da vi kom til Montefiascone. 

Noen legger etter seg spor på Via Francigena. Eller det er kanskje noen som bare ønsker oss god vandring?

For tredje gang fant vi et pilegrimsmerke som brukes i pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim.

Vi kom til Parco di Turona, en nydelig park. Her er det mange benker dersom en ønsker å slå seg ned, fuglesang, bekker og små fosser. Det er mange trær og andre vekster her, men det som gjorde størst inntrykk var tepper med cyklamene. De små alpefiolene er bare nydelige der de brer seg utover.

100 kilometer igjen til Roma? Selv om det står det her så mener vi å ha sett flere skilt med tilsvarende avstand flere steder!

På vei inn til Montefiascone passerte vi Poggio Frusta og fikk øye på Chiesa del Corpus Domini. En mann som holdt på å gjøre noe arbeid øverst på den lange kirketrappa snakket om pilegrim og stempel. Vi forsto selvfølgelig ikke hva han sa, men han pekte og ville antagelig vise oss veien til en eller annen inngang vi kunne bruke. Vi gikk ned langs kirken og rundt, men fant ikke utav hvor vi kunne gå inn. Så vi gikk heller inn i kirka gjennom inngangen øverst i trappa. Sammenlignet med de fleste kirkene vi er innom på vår vandring er ikke Chiesa del Corpus Domini gammel. Den ble bygget mellom 1921 og 1924. 

Jeg tok meg tid til å se innom Basilica di San Flaviano da jeg gikk forbi den. Mest sannsynlig ble den toetasjes middelalderkirken påbegynt i det 11. århundre og den ble opprinnelig viet til Jomfru Maria. Det nåværende navnet er til ære for St. Flavian, martyren som tilbrakte den siste delen av livet i Montefiascone før han ble henrettet. Veggene er dekket av fantastiske fine fresker fra 14-tallet. 

Vi går inn til det som betegnes som hjerte i Montefiascone. 

Gjennom porten inn i gata Via Corso Cavour.

Vi hadde benyttet anledningen til å ta en liten lunch her i Montefiascone. Det er noe med denne kaffekoppen som du ikke har med deg i sekken. I tillegg så har vi godt av å sette oss ned en stund for hvile, vi er fortsatt ikke så flink til å ta pauser. Selv om vi hadde spist her gikk vi inn på et lite supermarked og fikk en dame til å lage oss en god niste. Vi hadde bare kommet halvveis på dagens etappe, det ville bli en lang dag enda. 

Gjennom denne porten gikk vi ut av gata Via Corso Cavour. På andre siden var Piazza Vittorio Emanuele.

Fra Piazza Vittorio Emanuele er det en kort vei opp til Basilica Santa Margherita, kirken som er dedikert til Santa Margherita, skytshelgenen til byen. Dette er en av de viktigste kirkene i området og har en av de største kuplene i Italia. Den opprinnelige kuppelen ble ødelagt i en brann i 1670, den nye ble bygd fire år senere. Diameteren er 27 meter, og høyden 23 meter, og er synlig fra de fleste byene i Viterbo-området. Da pave Urban V etablerte bispedømmet Montefiascone i 1396 ble kirken valgt til å være katedral. Dermed begynte en stor ombygging. I 1986 ble Montefiascone innlemmet i flere andre bispedømmer som ble til Viterbo, og dermed ble ikke byen lenger pavens sete. 

Rett ovenfor Basilica Santa Margherita ligger Parco della Rocco med fantastisk utsikt uansett hvilken retning du ser. Her er det fint å rusle rundt. På den ene siden av byparken ser vi øverste del av kirken og på andre siden Rocca dei Papi, fortet som ble bygget av pave Innocent III på 1100-tallet. I middelalderen var dette pavenes sommerresidens. 

Ved Rocca dei Papi, som vi ser på venstre side av bilde, er det flott utsikt over Bolsenasjøen og veien vi hadde gått de siste to dagene. 

Nedenfor Rocca dei Papi står dette monumentet med to pilegrimer. 

Rocca dei Papi sett nedenfra. 

Vi forlater Montefiascone. 

Vi befant oss fortsatt på kanten av vulkankrateret langs Bolsenasjøen som ble til etter utbruddet av vulkanen Vulsini for så lenge, lenge siden. Nå forlot vi krateret og også synet av Bolsenasjøen. I litt over seks kilometer gikk det nedover blant hasseltrær, vingårder og olivenlunder før det flater ut inn mot Viterbo. 

Vi vandrer videre og kommer nok en gang til en vei som består av steiner som har ligget her siden romertiden. De er ikke nødvendigvis gode å gå på, men det er spesielt å tenke at på disse steinene har det gått pilegrimer, og andre vandrere, i så lang tid. Ikke alle strekningene med de originale steinene fra romertiden er like lange som akkurat her.

Dette er i et veikryss, midt mellom åkrene. Steinen med Roma på i forgrunnen er enda en type veiviser på Via Francigena. Det begynner nå å bli mange forskjellige siden vi forlot Store St. Bernard-pass.

Vi har jo vært en stund i områder der det er varme kilder og hadde sett fram til å komme til Bagnaccio hvor det er flere naturlige varme basseng. Her kan blant andre slitne pilegrimer ta en velfortjent hvile, og for disse er det også gratis. Men vi ble fortalt av mannen i inngangen at det er lov å gi en donasjon ettersom stedet drives av frivillige og det trengs jo penger til vedlikehold og renhold. Du kan også stemple pilegrimspasset ditt her. Det var en campingplass her så det var helt sikkert også endel turister blant de badene. Stedet, som ligger langt ute på landsbygda, har fem bassenger med forskjellige temperatur. Vi la oss i det nederste ettersom det var minst folk der. Det viste seg at temperaturen i svovelvannet var på opp mot 60 grader, og personlig greide jeg ikke å være så lenge uti. 

Vi hadde enda over 7 kilometer igjen til Viterbo. Etter en stund tok vi en liten pause og spiste litt av nista vår. Etter ti timer på veien kom vi endelig til Viterbo. Vi var slitne, men i det hele hadde det gått veldig greit. Formen kjentes god nå. Vi tok inn på Torre Di Vico Residenza D'Epoca, sentralt midt i gamlebyen. Stedet, som ligger i et tårn, har både takterrasse og en liten bakhage. I tillegg til dobbeltseng var det også et lite rom med en enkeltseng, så det er plass for tre dersom en ønsker det. Det eneste som ikke var bra på vårt rom var at den veldige gode dusjen var et eget rom med glassdør, og innsyn fra dobbeltsenga. En skal kanskje kjenne sine medboere godt dersom en skal dele rom? Men dette er et flott bosted med mange fine detaljer. De serverer også god frokost. 

Torre Di Vico Residenza D'Epoca.

Utsikten fra takterrassen på Torre Di Vico Residenza D'Epoca.

Dusjen med glassdør.

Det ble ingen middag denne kvelden, Vi hadde igjen av nista vi hadde kjøpt i Montefiascone så vi spiste den. Det var deilig å tenke på at neste dag skulle være fridag. Du finner litt fra vår fridag i Viterbo her.

Solnedgangen sett fra takterrassen på vårt bosted. 

Forrige etappe                Neste etappe