Dag 17: Fra Bercianos del Real Camino til Mansilla de las Mulas.

Vi er virkelig blitt noen morgenfugler, og før klokka var syv var vi på veien igjen. Vi hadde sovet bra, til tross for mye dogåing om natta. Ettersom vi la ytterst mot utgangen av rommet måtte alle passere oss på vei ut.

Vi startet å gå sammen med Marianne, Trond og en norsk jente. Etter en stund falt damene av, og Trond forsvant foran oss. Etter 7,4 kilometer, i El Burgo Ranero, tok vi vår andre frokost for dagen.

Dersom du vil se større bilder så klikk på dem!

Da vi stoppet i Reliegos for en kopp kaffe satt Trond der. Ettersom både han og jeg liker å gå fort ble det til at vi gikk litt sammen i dag. Vi fikk en hyggelig prat og filosoferte over livet. Avtalen mellom Steinar og meg er at når vi ikke går sammen så skal vi alltid vente på hverandre der det er et veiskille og vi blir usikker på veien. Eller, når vi kommer til et tettsted venter vi ved kirka. Pilegrimsveien går nemlig alltid om kirka. Iallefall nesten alltid. Trond og jeg satt ved et slikt veikryss for å hvile litt, og da Steinar kom ønsket Trond buen camino og forsvant.

Mesetaen fortsatte rett fram, ved siden av en vei som det så godt som ikke var trafikk på. Det var flatt og jeg bare synes slik terreng er supert!

På slutten av dagen begynte jeg å få problemer med venstre fot. Jeg hovnet opp litt over akillesen. Så da endomondoen viste over 2,6 mil og vi kom til Mansilla de las Mulas bestemte vi oss for at det var nok for dagen. Vi fant et herberge, Albergue El jardin, med en lott hage. Stedet er ganske nytt og har i underkant av 40 plasser.

Det er godt å legge seg litt nedpå når en har ordnet seg på rommet. Og i mellomtiden så tok vi en maskinvask av tøy. 

Trond måtte ha stoppet opp en eller annen plass for plutselig kom han innom herberget for å ta farvel. Han skulle gå til Leon og da regnet vi med at vi ikke ville treffe han og Marianne igjen. Det har vært et hyggelig bekjentskap, og det er alltid vemodig å ta farvel med mennesker en liker godt.

Vi tok senere på ettermiddagen er rusletur rundt i landsbyen. Det er her veien som skilte lag i Calzada del Coto møtes igjen. Og der den franske og den gamle romerske pilegrimsveien møtes står et pilegrimsmonument i stein, med hvilende pilegrimer. 

Som pilegrim er du ofte sliten. Slik som denne pilegrimen.

Statuen av Santiago.

Kamskjellmerker i gatene i Mansilla de las Mulas.

Mansilla de las Mulas er en av de få byene i Spania som har bevart sin bymur. Dette er den sørøstre porten som kalles St. James porten fordi det er gjennom denne pilegrimmene på den franske veien ankommer byen. I det 12. århundre var Mansilla den første stoppen i kongedømmet Leon. Bare sideveggene står igjen og arkaden mellom dem har forsvunnet.
 

 På kvelden ble det utrygt for regn. Byen er slettes ikke så liten med sine nesten 2000 innbyggere. Det er jo for så vidt ikke mye, men sammenligner vi med mange av de andre stedene vi har passert er den større. Før i tiden var byen stedet der folk møttes for å holde auksjoner av kveg.

Herberget El jardin hadde også en liten restaurant, som i tillegg hadde et lite utvalg av varer til salgs. Vi spiste en veldig god middag der på kvelden.

Forrige etappe: Terradillos de los Templarios til Brecianos del Real Camino

Neste etappe: Mansilla de las Mulas til La Virgin del Camino