Dag 19: Fra nærheten av Felegara til Cassio.

Vi bodde absolutt for langt unna Via Francigena sist natt. Det blir for langt og demotiverende å gå ca. 30 minutter før du er inne på pilegrimsveien igjen når du vet at du har turens tyngste dag foran deg. Etappen denne dagen ble på 30 km, det skulle gå opp og ned, men aller mest opp. Det regnet og det ble stenete og sleipt å gå, og det regnet enda mer.

Vi gikk tilbake til Felegara der vi hadde forlatt pilegrimsveien dagen før, videre under E 39 (eller A 15 som veien også kalles) og kom ned til elva Taro. Det var enda oppholds, men enkelte steder var det mye vann i veien fra det kraftige regnet kvelden før. Her traff vi to pilegrimer vi ikke hadde sett før, to damer fra Tyskland.

Vi kom til jernbanebrua som går over Taro, men vi skulle videre langs elva.

Jernbanebrua over Taro. 

Da vi kom til brua som skulle ta oss over elva stoppet vi og tok en kaffe før vi gikk over brua og dermed var i Fornovo di Taro. Der ble vi i villrede hvor vi skulle gå, vi fant ingen merker. Vi tok sjansen og gikk langs nedsiden av landsbyen, på Via Armando Diazmot til vi kom til SR 62. Så fulgte vi denne veien til vi tok av til venstre, på SP 39. Før Fornovo di Taro hadde det vært opphold og terrenget hadde vært flatt. Nå hadde vi igjen tatt på regntrekkene, og det var bare å belage seg på en tøff dag videre opp i Appenninene. Fornovo di Taro ligger på omtrent 150 m.o.h. og ganske snart var vi på godt over det dobbelte. Så gikk det nedover igjen, før vi startet på det som visstnok skal være den tyngste strekningen på Via Francigena. På de neste vel 11 km gikk det fra 200 til vel 800 m.o.h. Det var jevn stigning, med brattest på slutten, så det var ikke mye hvile å få. Dersom du ser på satelittbilde over Italia i forrige innlegg ser du Appenninene strekke seg tvers over hele Italia i nord og langs hele støvelen nedover.

I Sivizzano spiste vi lunch. Vi var bløte under regntrekket, og det var mange lokale personer i det lille rommet, som surret av fluer. Men det var godt å sette seg ned, selv om vi ikke ble lengre enn nødvendig. Det var ikke godt å igjen ta på seg regntrekket som nå også følte fuktig på innsiden. Et par kilometer etter Sivizzano forlot vi SP 39 og tok til høyre.

I det vi kom til den lille husklyngen i Bardone snudde jeg meg og tok et bilde tilbake den veien vi hadde kommet.

I Bardone ligger Pieve di Santa Maria. Kirken er veldig gammel, muligens tilbake til det sjette århundre. Den ble endret i det niende, ellevte og trettende århundre. mens slik den står i dag er den fra sekstende til syttende århundre. Det sies at kirken er et av de mest stemningsfulle stedene på Via Francigena. Dessverre var kirken stengt da vi gikk forbi, slik som mye annet kan være stengt midt på dagen.

Reliff av en pilegrim fra middelalderen. Reliffet ble satt opp i år 2000. 

Det gikk jevnt oppover, og fra Bardone ble terrenget enda brattere.

Gata vi gikk gjennom i Terenzo hadde nummerskilt med en pilegrim på, noe som gjorde at vi på en måte følte oss velkommen.

Fra Terenzo kom tåka sigende. I to kilometer gikk det fortsatt oppover før det i halvannen kilometer gikk nedover.

Stien besto nå av små og større steiner, og vi måtte være forsiktig så vi ikke trødde over. Sleipt var det også noen steder for nå regnet det enda mere.

Da vi var i nærheten av Castello di Casola fikk vi et lite innblikk i hvor fin utsikt vi gikk glipp av i og med at været var som det var. Siden planlegginga av turen hjemme hadde jeg vært veldig opptatt av at det måtte bli klarvær da vi var i Store St. Bernard-Pass slik at vi fikk se alpene på sitt vakreste. Vi hadde fulgt med på yr.no i lang tid før avreise for å se utviklingen. Været i fjellkjeden Appenninene hadde jeg ikke ofret en tanke. Når vi tenkte på hvor fint vær det hadde vært siden vi startet å gå for 19 dager siden var vi maksimalt uheldige nå. 

Terrenget gikk fort oppover igjen og nå nådde vi dagens høyeste punkt, rundt 900 m.o.h. Straks gikk det bratt ned noen hundre meter, før vi tok oss opp til Cassio, dagens mål.

Vi kom inn i Cassio langs Strada Roma og jo lengre inn i den lille tettstedet vi kom jo tettere ble tåka. Vi var bløte inn til skinnet. Overnatting i Cassio var det eneste stedet vi ikke hadde overnatting klar på forhånd. Jeg hadde prøvd å reservere seng på Ostello di Cassio ved å sende mail til dem, men fikk aldri svar. Vertinna på vårt overnattingsted i Fiorenzuola d´Arda for tre dager siden hadde derimot ringt Ostello di Cassio for oss, så nå skulle alt være i orden. Men hvor skulle vi finne dette stedet? Nå var tåka så tett at vi nesten ikke så huset rett ved siden av der vi sto. Vi så ingen å spørre, ingen var ute i dette været. Da vi endelig fikk spurt noen fikk vi beskjed om at vi skulle finne et rødt hus lengre nede i veien. Vi så ikke huset før vi sto rett utenfor det.

Bilde av Ostello di Cassio tatt morgenen etter, da tåka hadde lettet litt. Rommet vårt var innenfor de tre gluggene i øverste etasje.

Vi var slitne etter 30 km på veien, for det meste oppoverbakker, og vi var bløte inn til skinnet. I tillegg hadde vi gått mye på asfalt. Mannen som tok imot oss viste oss straks opp til tredje etasje hvor vi fikk et dobbeltrom og eget bad. Vi syntes rommene var litt merklige, bl.a. var det et malt kjøleskap som inneholdt håndduker og sengetøy der. Bordet var dekket med servise og bestikk, men når jeg dro fingrene over var de veldig støvete. Det var lenge siden dette hadde blitt dekt på. På badet var alt du trengte, slik som deoderant, såper, shampo og tannkrem. Det var bare tannkost som manglet. Det så ut som noen hadde forlatt stedet for lenge siden og aldri kommet tilbake. Men sengetøy og badet, og rommet forøvrig, var reint. Senere har jeg sett bilder fra fellesrom på Ostello di Cassio, og disse så veldig moderne og fine ut.

Fire slike små glugger, på gulvplanet, var vinduene på rommet. Foran var det pyntet med plastblomster i blomsterkasser. 

I trappa opp til rommet vårt hang det klær overalt. I ettertid mener jeg å ha lest at dette var klær som trengende vandrere kunne forsyne seg av. 

Verten henviste oss til en restaurant rett oppe i veien da vi spurte hvor vi kunne få tak i noe å spise. Til vår glede traff vi der Rita fra Sveits som vi hadde truffet noen ganger tidligere, sist i Fiorenzuola d`Arda. Hun bodde på fellesrom på Ostello di Cassio og fortalte at det var to andre pilegrimer der, en til fots og ei ung dame på sykkel. Vi spiste en hyggelig middag sammen før vi tok tidlig kveld. På rommet vårt hadde vi prøvd å henge opp de våte klærne så godt vi kunne og håpet at de ville tørke til dagen etter.

Steinar og Rita i hyggelig prat. 

Forrige etappe                                          Neste etappe