I Bodø hadde vi kommet til enden av Kystriksveien. I tillegg hadde vi fått med oss en dagstur til Kjerringøy, en fantastisk opplevelse. Plana vår var at vi på hjemveien skulle kjøre inne i landet, delvis på E6, men vi ville også kjøre innom Sulitjelma og Hattfjelldal. Vi greide derimot ikke å slippe Kystriksveien, så da vi skulle sette kursen sørover igjen hadde vi for lengst bestemt oss for å kjøre, stort sett, samme vei tilbake. Og vi som alltid prøver å kjøre nye veier! Men før vi tar løs på veien sørover så vil jeg nevne at vi allerede neste sommer skulle stikke en snartur innom Bodø.
Før vi forlot Bodø ville vi besøke Jektefartmuseet som ligger i bydelen Bodøsjøen. Museet er bygd opp rundt jekta Anna Karoline, verdens eneste bevarte originale nordlandsjekt. Anna Karoline ble bygd i 1876 i Mosvik (Trøndelag). Den var bygd med lemmer over lasterommene tilpasset frakt av tørrfisk. Anna Karoline fikk motor i 1903, fem år senere fikk den også fast dekk. Fra 1929 ble jekta brukt som lekter for transport av tørrfisk sørover, og frakt av varer nordover. I 1954 kjøpte Nordlandsmuseet Anna Karoline av familien Angell i Hopen i Lofoten, og den ble landsatt i Bodøsjøen i 1959. Denne informasjonen har jeg fra nettsiden til Jektefartsmuseet.
Anna Karoline er 60 fot lang, 21 fot bred og hadde lastet 90 tonn dw. Storseglet var 14,5 meter bredt og 10,5 meter høyt. Toppseglet var 5 x 5 meter.
På museets nettside kan vi også lese at "museet forteller om den råe kystkulturen, og historien om hvordan jektene sto for nesten all frakt av varer fra Nord-Norge, og store deler av vestkysten i over 400 år. De tilbyr opplevelser og refleksjoner. Du får høre om strabaser og livet om bord, tørrfiskhandelens historie, makt og avmakt, profitt og risiko - samtidig som du kjenner lukta av tjære og tørrfisk".
Alt dette kan vi skrive under på. Stedet er veldig informativt, og tiden går gjerne fort for å få med seg alt. Langs veggene rundt Anna Karoline vises utstillingen "De glemte tørnringene" av nordlendingen Hugo Aasjord (1955). Tørnringer er fortøyningsfester på land.
Vi går videre inn i et tilstøtende rom hvor vi finner flere båter, i tillegg til informasjon om livet i Bergen før i tiden. Her er det også mange aktiviteter for barn.
Jektefartsmuseet ligger i nydelige omgivelser ved Saltfjorden.
På veien nordover tok vi av ved Skaugvoll og kjørte innover i retning Inndyr i Gildeskål. Vi håpet å finne ut hvor en tante av meg hadde vokst opp. Tante er en eldre dame, og selv om jeg hadde henne på telefonen underveis greide jeg ikke helt å forstå hvor det var. Da snudde vi på Jelstad, nå ville vi kjøre videre, til Gildeskål kirkested som er kommunens tusenårssted.
Den fredede Gildeskål Prestegård ble oppført i sin nåværende form omkring 1750 og er den eldste i hele Nord-Norge. Hovedhuset ble bygd på 1 1/2 alen i høyden i 1870-årene. Prestegården er fremdeles bolig for sognepresten i Gildeskål.
I følge nettsiden til Den Norske Kirke så har Gildeskål erklært seg som pilegrimskommune. Det viktigste pilegrimsstedet er kirkestedet med sine to kirker og den gamle prestegården. Det ene stabburet på prestegårdtunet er "Refleksjonsrommet". I mars 2023 var Gildeskål et av fire nøkkelsteder langs det som er tenkt å bli Hålogalandsleden av Kystpilegrimsleia, fra Trondenes på vei til Nidaros.
Vi satte oss ned med en kaffe bak prestegården mens vi ventet på at omvisninga i Gildeskål gamle kirke skulle begynne. Derfra ser vi den nye kirka fra 1881.
På tunet står en minnebauta over Elias Blix som ble døpt og konfirmert her. Han var født i 1836 på Våg i Sandhornøy, ei øy som ligger øst for Inndyr. Han var ikke av slekta Blix, men fikk navnet som oppkalling etter fosterbroren til mora. Elias Blix var utdannet lærer, før han tok examen artium, examen philosophicum og til slutt teologisk embetseksamen. Han ble ikke ordinert til prest, men var professor og politiker. Mest kjent er han derimot som salmedikter og bibeloversetter av Det nye testamentet. Kjente salmer av Elias Blix er "Gud signe vårt dyre fedreland" og "No livnar det i lundar". Elias Blix døde i Oslo, der han bodde, i 1902. Informasjonen er fra Store norske leksikon.
Da Gildeskål nye kirke sto ferdig i 1881 ble middelalderkirken Gildeskål gamle kirke lagt ned og den forfalt. Den første store restaureringa ble gjort i 1936/37 og arbeidet fortsatte til 1962 før det var ferdig. Da ble kirka igjen innviet, og den brukes fortsatt til kirkelige handlinger, som gudstjenester og bryllup.
Over døra på Gildeskål gamle kirke står det at den er bygd ca. 1130. Men på et skilt står det at den trolig var oppført mellom 1130 og 1160. Det står også at den har flere bygningsfaser, og sørfløyen ble bygd til i 1711, etter en kirkebrann året før. Sannsynlig ligger over 10 000 mennesker gravlagt på stedet.
Inventaret i Gildeskål gamle Kirke er ikke endret på flere hundre år og kirkerommet er slik det var på 1700-tallet. Gamlekirka og prestegården inngår i dag i Nordlandsmuseet.
Altertavlen er laget av sammenmurte steinblokker. Døpefonten i tre er fra 1711.
På alterduken står det "Be for oss salige Thomas" på latinsk. Det er en kopi av originalen som ble innlevert til Tromsø museum i 1881, og som forsvant i 1940.
Murene i kirken er hele 160 cm tykke.
Prekestolen i Gildeskål gamle kirke er fra 1712.
Rike familier fikk bygd seg innelukkede kirkelosjer, eller lukkede stoler. På den måten kunne de holde seg adskilt fra allmuen. På de smale benkene helt nede ved gulvet, mer som "dørstokk" inn til kirkebenkene, satt fattigfolket.
Den dagen vi besøkte Gildeskål kirkested var det åpning av en utstilling her. Det var selveste sognepresten som var utstiller av "Hvordan ble jeg meg". Nils Jøran Riedl (f. 1965) har vært sogneprest her siden i 2020. Riedl er kjent gjennom media for sitt engasjement for homofiles rettigheter i Den norske kirke.
Vi er tilbake til Jelstad og kjører langs Skaugvollbukta.
Da vi kom til Neverdal måtte vi bare ta en stopp for å beundre den nydelige utsikten.
Like før Svartistunnelen stoppet vi for å møte noen som var på vei nordover langs veien. Det ble et kort, men hyggelig møte ved Fykanvatnet der vi tok en enkel lunch sammen før vi kjørte hver vår vei.
Vi bestemte oss for å kjøre en anleggsvei på venstre siden av Fykanvatnet. Den ble bygget under utbygginga av Storglomvassdammen og Holmvassdammen. Vel oppe ved demningene skal det være god utsikt over Svartisen. Veien er smal og det er i tillegg en litt bratt tunnel, uten lys og nesten ikke muligheter til å møtes. Et stykke før demningen lå snøfonnene over veien og det var bare å snu.
Utsikten var vakker på vei ned til Fv 17 igjen.
Langs Fykanvatnet.
Da vi kjørte andre veien lå fjellene langs Nordfjorden i lavt skydekke, så det vakre som vi ser på bilde under så vi ikke. Derfor måtte vi stoppe nå slik at jeg fikk ta bilde av naturen.
Vi tok en liten stopp ved der skyssbåten over Holandsfjorden går dersom du ønsker å se Engenbreen nærmere, eller bestige den. Du kan se breen, som er en brearm av Svartisen, midt på bilde.
Fra der skyssbåten går fra og opp til Braset rasteplass er ikke veien lang. Da vi kjørte nordover var fjellene dekket av lavt skydekke, nå var himmelen blå og vi fikk et enda bedre syn av Engenbreen.
På ferja mellom Forøy og Ågskardet (gratis august 2023) kunne vi se mere av isbreen Svartisen.
På vei inn til Ågskaret med Blokktinden på 1032 moh rett foran oss.
Mellom Ågskaret ferjekai til vi var ved Jektvik ferjekai er det bare en liten halvtime å kjøre. Der var det bare å vente på gratisferja som går til Kilboghamn.
Selv om det er en kiosk på Jektvik ferjekai antok vi at bord og benker tilhører rasteplassen i regi av Nasjonal Turistveg Helgelandskysten. Vi benyttet sjansen til å ordne oss litt mat.
Venterommet, med toalett, på Jektvik ferjekai.
Det ble en nydelig ferjetur fra Jektvika til Kilboghavn. Klokka er nesten 21.30 og sola nekter å gå ned.
For andre gang, på få dager, krysser vi Polarsirkelen. Du kan se globusen som er merke der polarsirkelen går ved sjøkanten midt på bilde.
Som vanlig har vi mange stopp underveis langs veien, i tillegg til flere ferjer. Klokka var derfor over 22 før vi stoppet på Polarcamp, noen få minutters kjøring fra Kilboghavn ferjekai.
Enda en gang skulle vi få anledning til å se midnattsola. Da klokka hadde passert 23 kom sola fram fra åssiden som gjorde at vi ikke kunne se den fra der vi var. Deretter ble den bare værende på himmelen. Sola var mye større og mer fargerik enn det kan se ut som på bildene.
 |
| Dagens etappe. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar