Dag 4 av Kystriksveien: Fra Forøy til Bodø.

Fra Furøy Camping kjører vi langs Holandsfjorden og stopper ved Braset rasteplass. Denne er også en av rasteplassene langs Nasjonale Turistveger. Her er det fin utsikt mot Engenbreen (eller Engabreen som den egentlig heter). Dette er en brearm av Norges nest største isbre, Svartisen. Dette er Europas laveste beliggende isbre med bunnpunkt bare 100 m.o.h. Ismassene på Engenbreen velter seg fra 1200 meters høyde langs fjellsiden og nesten ned til Holandsfjorden. Skydekket lå lavt denne dagen så vi fikk bare se den nederste delen av den. Breen har mektige krefter i bevegelse, på et døgn kan ismassene flytte seg opp til to meter. Dette kan du lese på et skilt ved rasteplassen. Dersom du ønsker å besøke Engenbreen går en skyssbåt inn mot breen ett minutts kjøring videre fra rasteplassen. Merk at det er tre km med grusvei fra kaia og inn mot breen. Fra veis ende er det noen hundre meter med gruslagt sti, før det går over på berg. På vei hjemover noen dager senere fikk vi se breen i klarvær. 

Utsikt utover Holandsfjorden som vi har kjørt langs denne dagen. 

Holandsfjorden skifter navn til Nordfjorden når vi kjører videre. I enden av fjorden kjører vi gjennom den over 7600 meter lange Svartistunnelen, som går under en arm av Svartisen. Da tunnelen ble åpnet i 1986 var den Norges lengste. I dag er det Lærdalstunnelen med sine 24,5 km som er, ikke bare Norges, men også verdens lengste. Ganske snart, på andre siden av tunnelen, er vi kommet til Glomfjord, innerst i Glomfjorden. Derfra følger vi Fv 17 langs fjorden videre, hvor veien går helt nede i sjøkanten. 

Naturen kan nesten ikke bli vakrere, som her i Neverdal. 

Dårligere er ikke sanseinntrykket i Ørnes heller. Fjellet Spilderhesten i bakgrunnen. 

Nasjonale Turistvegers neste rasteplass langs Helgelandskysten er Ureddplassen. Da hadde vi nettopp forlatt Meløy kommune og kjørt inn i Gildeskål kommune. Her går en bred trapp med sitteplasser ned mot sjøen og storhavet. Utsikten er fantastisk innover fjorden, mot Fugløya og Lofotveggen. Vi er nå ferdig med Helgelandskysten, som begynte ved Trøndelaggrensa, og er kommet til Salten.  

Mens vi var på Ureddplassen laget vi oss lunch. Legg merke til benkene som er av marmor. 

Ureddplassen er også et minnested med et monument som er reist til minne om de omkomne etter at ubåten "Uredd" gikk på ei mine i Fugløyfjorden under 2. verdenskrig. Ubåten var på vei mot Gildeskål med agenter fra Kompani Linge som skulle videre til Sulitjelma for å utføre en sabotasjeaksjon mot kraftverket ved gruvene. Farvannet mellom Gildeskål og Meløy skulle ifølge britiske etterretning være trygt, noe som altså var en tragisk feilvurdering, og 42 mennesker omkom. I 42 år visste ingen hva som hadde skjedd med "Uredd". Først i 1985 ble vraket funnet på 105 meters dyp i Fugløyfjorden med et stort hull i skroget. Ubåten hadde gått på tyske miner. Året etter ble vraket erklært som krigskirkegård. 

Minnesmerke over ubåten "Uredd" ble avduket av Hans Majestet Kong Olav V i 1987. Sverdfisken, som er laget av den islandske kunstneren Erlingur Jonsson, peker ut mot stedet der "Uredd" forliste. 

Mevik i Gildeskål. 

Det er ikke langt til neste rasteplass i regi av Nasjonal Turistveger, under 1 km. Steinhvelvsbrua i Storvika forbinder rasteplassen med en kilometerlang sandstrand like nedenfor. Ved rasteplassen blir vi også fortalt at ordfører og kontorsjef Peder Johnsen (1893-1962) var Kystriksveiens far. 

Fjellet lengst bak er Rota (Støttrota). 

Neste stopp er "Den Glömda Staden", utført av Jan Håfström i 1996. Dette er et bidrag til Skulpturlandskap Nordland. I følge nettsiden til denne internasjonale kunstsamlinga kan vi lese at "Den Glömda Staden" er et ikke-sted, en scene bygget for noe som kunne ha hendt, men nå er den tom og venter på sin framtid. Grunnidéen i denne konstruksjonen synes å være dens tidsparadokser. Steinen, som det urgamle materialet, formes til noe som ligner både en ruin og grunnstrukturen i et bygg. Plassen var litt vanskelig å finne. Fra rasteplassen på Storvik er det bare fem minutter å kjøre, og det står et skilt der du skal kjøre av. Det var ikke en ordinær parkeringsplass, mere en skogsvei. Derfra gikk vi opp en liten bakke til venstre. 

På vei opp til "Den Glömda Staden" hadde vi passert et skilt til Thai Huset, så vi tok også stien bort dit. 

Thaihuset ligger idyllisk til ved et vann. Her er det mulig å overnatte dersom du har med liggeunderlag og sovepose. Like ved skal det også ligge en gamme, noe som vi ikke fikk med oss. 

Ettersom jeg har en inngiftet tante som kommer fra Gildeskål hadde jeg veldig lyst til å se hvor hun kommer fra. Ettersom tante ikke er helt ung lengre greide jeg ikke å forstå nøyaktig hvor hun vokste opp, selv om jeg hadde henne på telefonen. Men vakkert var det innover mot Jelstad, der jeg trodde det måtte være. Jeg tenkte mye på dette etterpå, og senere på turen fikk vi sjansen til å ta veien hit igjen, og da videre innover til Gildeskål kirkested. 

Ved Jelstad i Gildeskål. 

Tilbake til Fv 17 og vi kjører forbi utløpet av elva Forsåga, hvor den renner under veien og ut i Morsdalsfjorden. 

Når vi kommer til Saltstraumbrua er vi i Bodø kommune. Den 768 lange brua, som ble åpnet i 1978, går over den kjente Saltstraumen, verdens sterkeste malstrøm. På nettsiden til Visit Bodø kan vi lese at hver sjette time skal vannmasser på hele 400 millioner kubikkmeter passere det 3 km lange og 150 brede sundet i en hastighet på opp til 20 knop. Dette skaper enrome krefter i form av strømvirvler som kan bli opp til 10 meter i diameter og 4-5 m dype. 

Den siste rasteplassen nordover på Nasjonal Turistveg Helgeland er Godøystraumen. Som Saltstraumen er også dette en tidevannsstrøm, der store vannmasser presses ut og inn av et smalt sund og lager mektige virvelbevegelser. På rasteplassen er det spesielle berg som kan beskues. 

Ikke lenge etter at vi forlater Godøystraumen rasteplass ender også Nasjonal Turistveg Helgeland, som har den lengste strekningen av de 18 nasjonale turistveiene i landet. Det er riktig som de reklamerer med på sine nettsider, her er kontrastfylte kjøreopplevelser i nærkontakt med kyst, bre og vakkert kulturlandskap med mye historie. Veien følger kysten, men endrer karakter underveis fra den lange tinderekken i nord, til fjorder og fjell før naturen blir roligere med skjærgård og øyer ute i havet. 

Vi nærmer oss Bodø by ganske fort. I det vi skal til å kjøre inn til sentrum forlater vi kystriksveien og Fv. 17. Vi har hatt en fantastisk tur nordover i det vakre landet vårt. Jeg vet folk kvier seg for de seks ferjeturene som er, men heller ikke det er noe å frykte. Iallefall dersom dere reiser utenfor den verste turiststrømmen. Vi sto ikke over en eneste avgang. Nå er jo de fleste ferjene gratis også. Og ferjeturene benytter vi til å se landet vårt fra sjøsiden. 

Dagens etappe. 

I Bodø byttet vi ut teltet med to netter på hotell. 

På veggen hos Skatteetaten i Bodø finner vi denne utsmykningen. 

Vi fant også et fint dekorert hus i Kongens gate. 

Heldagen vi hadde i Bodø valgte vi å dra til Kjerringøy isteden for å se byen. På kvelden ruslet vi litt rundt nede på havna og fikk med oss stemningen, mens sola aldri gikk ned.  

Vi gikk også til moloen der det befinner seg et bidrag av Skulpturlandskap Nordland. Engelske Tony Cragg laget i 1993 et bidrag som ikke har noe navn. Skulpturen består av sju perforerte granittsteiner som står plassert utover moloen. Vi så også en skulptur av samme kunstner da vi besøkte Kistefos Museum i fjor. 

Utsikt utover sjøen fra moloen. 

Tilbake på kaiområdet og det nærmer seg midnatt. 

Vi satte oss i bilen og kjørte nordover ut av Bodø og stoppet på en avkjørsel ved Storvollen. Der hadde vi en utmerket utsikt mot sola som aldri gikk ned. Vi var ikke alene der, kan du si. Mange andre var ute i samme ærend som oss. 

Bildene ble tatt i løpet av de første tjue minuttene etter klokka ett på natta, da sola passerte laveste punkt. En fantastisk opplevelse endelig å få se midnattsola. 

Forrige etappe                    Neste dag                  Neste etappe

Dag 5 av Kystriksveien: Fra Bodø til Kilboghavn.

I Bodø hadde vi kommet til enden av Kystriksveien. I tillegg hadde vi fått med oss en dagstur til Kjerringøy, en fantastisk opplevelse. Plana vår var at vi på hjemveien skulle kjøre inne i landet, delvis på E6, men vi ville også kjøre innom Sulitjelma og Hattfjelldal. Vi greide derimot ikke å slippe Kystriksveien, så da vi skulle sette kursen sørover igjen hadde vi for lengst bestemt oss for å kjøre, stort sett, samme vei tilbake. Og vi som alltid prøver å kjøre nye veier! Men før vi tar løs på veien sørover så vil jeg nevne at vi allerede neste sommer skulle stikke en snartur innom Bodø. 

Før vi forlot Bodø ville vi besøke Jektefartmuseet som ligger i bydelen Bodøsjøen. Museet er bygd opp rundt jekta Anna Karoline, verdens eneste bevarte originale nordlandsjekt. Anna Karoline ble bygd i 1876 i Mosvik (Trøndelag). Den var bygd med lemmer over lasterommene tilpasset frakt av tørrfisk. Anna Karoline fikk motor i 1903, fem år senere fikk den også fast dekk. Fra 1929 ble jekta brukt som lekter for transport av tørrfisk sørover, og frakt av varer nordover. I 1954 kjøpte Nordlandsmuseet Anna Karoline av familien Angell i Hopen i Lofoten, og den ble landsatt i Bodøsjøen i 1959. Denne informasjonen har jeg fra nettsiden til Jektefartsmuseet. 

Anna Karoline er 60 fot lang, 21 fot bred og hadde lastet 90 tonn dw. Storseglet var 14,5 meter bredt og 10,5 meter høyt. Toppseglet var 5 x 5 meter. 

På museets nettside kan vi også lese at "museet forteller om den råe kystkulturen, og historien om hvordan jektene sto for nesten all frakt av varer fra Nord-Norge, og store deler av vestkysten i over 400 år. De tilbyr opplevelser og refleksjoner. Du får høre om strabaser og livet om bord, tørrfiskhandelens historie, makt og avmakt, profitt og risiko - samtidig som du kjenner lukta av tjære og tørrfisk". 

Alt dette kan vi skrive under på. Stedet er veldig informativt, og tiden går gjerne fort for å få med seg alt. Langs veggene rundt Anna Karoline vises utstillingen "De glemte tørnringene" av nordlendingen Hugo Aasjord (1955). Tørnringer er fortøyningsfester på land. 

Vi går videre inn i et tilstøtende rom hvor vi finner flere båter, i tillegg til informasjon om livet i Bergen før i tiden. Her er det også mange aktiviteter for barn. 

Jektefartsmuseet ligger i nydelige omgivelser ved Saltfjorden. 

På veien nordover tok vi av ved Skaugvoll og kjørte innover i retning Inndyr i Gildeskål. Vi håpet å finne ut hvor en tante av meg hadde vokst opp. Tante er en eldre dame, og selv om jeg hadde henne på telefonen underveis greide jeg ikke helt å forstå hvor det var. Da snudde vi på Jelstad, nå ville vi kjøre videre, til Gildeskål kirkested som er kommunens tusenårssted. 

Den fredede Gildeskål Prestegård ble oppført i sin nåværende form omkring 1750 og er den eldste i hele Nord-Norge. Hovedhuset ble bygd på 1 1/2 alen i høyden i 1870-årene. Prestegården er fremdeles bolig for sognepresten i Gildeskål. 

I følge nettsiden til Den Norske Kirke så har Gildeskål erklært seg som pilegrimskommune. Det viktigste pilegrimsstedet er kirkestedet med sine to kirker og den gamle prestegården. Det ene stabburet på prestegårdtunet er "Refleksjonsrommet". I mars 2023 var Gildeskål et av fire nøkkelsteder langs det som er tenkt å bli Hålogalandsleden av Kystpilegrimsleia, fra Trondenes på vei til Nidaros. 

Vi satte oss ned med en kaffe bak prestegården mens vi ventet på at omvisninga i Gildeskål gamle kirke skulle begynne. Derfra ser vi den nye kirka fra 1881.

På tunet står en minnebauta over Elias Blix som ble døpt og konfirmert her. Han var født i 1836 på Våg i Sandhornøy, ei øy som ligger øst for Inndyr. Han var ikke av slekta Blix, men fikk navnet som oppkalling etter fosterbroren til mora. Elias Blix var utdannet lærer, før han tok examen artium, examen philosophicum og til slutt teologisk embetseksamen. Han ble ikke ordinert til prest, men var professor og politiker. Mest kjent er han derimot som salmedikter og bibeloversetter av Det nye testamentet. Kjente salmer av Elias Blix er "Gud signe vårt dyre fedreland" og "No livnar det i lundar". Elias Blix døde i Oslo, der han bodde, i 1902. Informasjonen er fra Store norske leksikon. 

Da Gildeskål nye kirke sto ferdig i 1881 ble middelalderkirken Gildeskål gamle kirke lagt ned og den forfalt. Den første store restaureringa ble gjort i 1936/37 og arbeidet fortsatte til 1962 før det var ferdig. Da ble kirka igjen innviet, og den brukes fortsatt til kirkelige handlinger, som gudstjenester og bryllup. 

Over døra på Gildeskål gamle kirke står det at den er bygd ca. 1130. Men på et skilt står det at den trolig var oppført mellom 1130 og 1160. Det står også at den har flere bygningsfaser, og sørfløyen ble bygd til i 1711, etter en kirkebrann året før. Sannsynlig ligger over 10 000 mennesker gravlagt på stedet. 

Inventaret i Gildeskål gamle Kirke er ikke endret på flere hundre år og kirkerommet er slik det var på 1700-tallet. Gamlekirka og prestegården inngår i dag i Nordlandsmuseet. 

Altertavlen er laget av sammenmurte steinblokker. Døpefonten i tre er fra 1711.

På alterduken står det "Be for oss salige Thomas" på latinsk. Det er en kopi av originalen som ble innlevert til Tromsø museum i 1881, og som forsvant i 1940. 

Murene i kirken er hele 160 cm tykke. 

Prekestolen i Gildeskål gamle kirke er fra 1712.

Rike familier fikk bygd seg innelukkede kirkelosjer, eller lukkede stoler. På den måten kunne de holde seg adskilt fra allmuen. På de smale benkene helt nede ved gulvet, mer som "dørstokk" inn til kirkebenkene, satt fattigfolket. 

Den dagen vi besøkte Gildeskål kirkested var det åpning av en utstilling her. Det var selveste sognepresten som var utstiller av "Hvordan ble jeg meg". Nils Jøran Riedl (f. 1965) har vært sogneprest her siden i 2020. Riedl er kjent gjennom media for sitt engasjement for homofiles rettigheter i Den norske kirke. 

Vi er tilbake til Jelstad og kjører langs Skaugvollbukta. 

Da vi kom til Neverdal måtte vi bare ta en stopp for å beundre den nydelige utsikten. 

Like før Svartistunnelen stoppet vi for å møte noen som var på vei nordover langs veien. Det ble et kort, men hyggelig møte ved Fykanvatnet der vi tok en enkel lunch sammen før vi kjørte hver vår vei. 

Vi bestemte oss for å kjøre en anleggsvei på venstre siden av Fykanvatnet. Den ble bygget under utbygginga av Storglomvassdammen og Holmvassdammen. Vel oppe ved demningene skal det være god utsikt over Svartisen. Veien er smal og det er i tillegg en litt bratt tunnel, uten lys og nesten ikke muligheter til å møtes. Et stykke før demningen lå snøfonnene over veien og det var bare å snu. 

Utsikten var vakker på vei ned til Fv 17 igjen. 

Langs Fykanvatnet. 

Da vi kjørte andre veien lå fjellene langs Nordfjorden i lavt skydekke, så det vakre som vi ser på bilde under så vi ikke. Derfor måtte vi stoppe nå slik at jeg fikk ta bilde av naturen.

Vi tok en liten stopp ved der skyssbåten over Holandsfjorden går dersom du ønsker å se Engenbreen nærmere, eller bestige den. Du kan se breen, som er en brearm av Svartisen, midt på bilde. 

Fra der skyssbåten går fra og opp til Braset rasteplass er ikke veien lang. Da vi kjørte nordover var fjellene dekket av lavt skydekke, nå var himmelen blå og vi fikk et enda bedre syn av Engenbreen.

På ferja mellom Forøy og Ågskardet (gratis august 2023) kunne vi se mere av isbreen Svartisen.

På vei inn til Ågskaret med Blokktinden på 1032 moh rett foran oss.

Mellom Ågskaret ferjekai til vi var ved Jektvik ferjekai er det bare en liten halvtime å kjøre. Der var det bare å vente på gratisferja som går til Kilboghamn. 

Selv om det er en kiosk på Jektvik ferjekai antok vi at bord og benker tilhører rasteplassen i regi av Nasjonal Turistveg Helgelandskysten. Vi benyttet sjansen til å ordne oss litt mat. 

Venterommet, med toalett, på Jektvik ferjekai. 

Det ble en nydelig ferjetur fra Jektvika til Kilboghavn. Klokka er nesten 21.30 og sola nekter å gå ned. 

For andre gang, på få dager, krysser vi Polarsirkelen. Du kan se globusen som er merke der polarsirkelen går ved sjøkanten midt på bilde. 

Som vanlig har vi mange stopp underveis langs veien, i tillegg til flere ferjer. Klokka var derfor over 22 før vi stoppet på Polarcamp, noen få minutters kjøring fra Kilboghavn ferjekai. 

Enda en gang skulle vi få anledning til å se midnattsola. Da klokka hadde passert 23 kom sola fram fra åssiden som gjorde at vi ikke kunne se den fra der vi var. Deretter ble den bare værende på himmelen. Sola var mye større og mer fargerik enn det kan se ut som på bildene. 

Dagens etappe. 

Forrige etappe                  Dagen før                     Neste etappe