Frokosten er ikke alltid like innholdsrik på caminoen, alt etter hvordan du bor, antar jeg. På herberger er det gjerne ristet fint brød, syltetøy, kaffe og noen ganger juice. Men det er utrolig hvor godt det smaker. Da vi kom ned for frokost på Pensao O Laranjerira i Viana do Castelo var bordet allerede dekt på og det sto syltetøy på bordet. Vi trodde kanskje det var det vi fikk, men etterhvert som vi spiste kom resten. Det ble både skinke og oster. Vertinnen var elskverdigheten selv, hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for oss, men det er ikke enkelt å forstå hverandre her heller. Hun kunne ikke et ord engelsk.
Den fjerde dagen på caminoen skulle vise seg og kanskje naturmessig bli den fineste dagen så langt. Men også nå skulle det bli altfor mye hardt underlag. Plutselig hadde vi, kvelden før, begynt å tenke på at denne dagen ville bli siste dagen i Portugal. Da kom vi også på at vi i dag skulle ta ferje for å komme oss til Spania. Ettersom det var søndag lurte vi litt på hvordan det var med ferjetidene denne dagen, men satset på at det ville gå bra.
 |
| Igreja Paroquial de Carreço. |
Vi passerte Igreja Paroquial de Carreço da vi gikk i øvre del av Montemor. Der møtte vi to eldre menn som så ut som de søkte noen. De så helt sikkert at vi var pilegrimer, men spurte om vi skulle til Santiago. Igjen gikk det bare på spansk, og den ene var mer snakkesalig enn den andre, som hadde et sammenrullet ark i hånda. Den snakkesalige pekte på den andre og vi forsto at det var poeten av dem. Vi forsto også at de lurte på om vi ville ta rullen med til Santiago, noe vi selvfølgelig sa ja til. Arket inneholdt et dikt, og vi såg så mye at det handlet om Santiago. Da han forsto at vi var norsk kom et dikt der ordet Noruega ble nevnt. Hva det handlet om aner vi selvfølgelig ikke. Igjen fikk vi et hyggelig møte på vår vandring.
Vi var kommet til Vila Praia Ancora og sognekirken der. Dette er en ferielandsby. Hvorfor kirken har motiv av fisk og anker vet jeg ikke. Har sett andre bilder av den og da er det ikke slik.
Det som forestiller en båt på bilde over var i glitter og stas. Bilder vi så i kirka viste at denne blir båret rundt av fire menn. Antar det må være i forbindelse med en festival eller noe annet som feires.
Også denne kirken, som så mange andre på vår vandring, er bare helt nydelig.
Taket består bl.a. av mange forskjellige malerier.
Ankelen min var nå så vond at jeg forsto at jeg måtte gjøre noe med det. Gleden var stor da vi oppdaget et åpent apotek som lå like ved kirken i Vila Praia Ancora, selv om det var søndag. De to som jobbet der var veldig så hjelpsomme, og den unge mannen foreslo Voltaren. Han mente at jeg kanskje skulle ta det litt roligere et par dager, men det har vi jo ikke tid til ;)
I Vila Praia Ancora var vi igjen helt nede ved Atlanderhavet. Det var en mil igjen til Caminha og ferja som skulle ta oss over til Spania.
De siste fem km til ferjeleiet i Caminha var uten en eneste sving, det var rett fram på fortau langs veien.
Caminha ligger i munningen av elva Mino og vi hadde lest på forhånd at det hendte at ferja over elva ikke gikk når vannstanden var for lav. Det tror vi på når vi i ettertid ser kartbilde av stedet. Det er nesten så vi ser sandbankene på kartet. Vi rakk akkurat å kjøpe oss noe kaldt å drikke før ferja kom, og straks gikk igjen. Tåka lå over elvemunningen og vi kunne bare se toppen av en åskam på Spansk side.
 |
| Vi forlater Caninha. |
Midt ute i elvemunningen, som bare er 1,48 km bred, gikk grensa mellom Portugal og Spania. Etter 10 minutter var vi over. Og underveis måtte vi stille klokka en time fram pga tidsforskjellen mellom landene.
Vi trodde først at vi hadde kommet til dagens mål, A. Guarda da vi kom i land, men det viste seg at vi enda hadde tre km igjen. Halve strekningen gikk jevnt oppover over en ås og siste del tilsvarende nedover. Det er bare en ting å si at over 33 km kjente godt i hele kroppen da vi fant Hotel Bruselas. Det var også den varmeste dagen, allerede 21 grader da vi startet på morgenen. I dag traff vi faktisk åtte andre pilegrimer på veien.
 |
| Hotellet vårt senere på kvelden. |
Da vi kom inn i byen fra øvre side syntes vi byen så veldig så sliten ut. Men straks vi gikk ned til havna oppdaget vi at det var veldig trivelig der.
A. Guarda er en kystby der fiskeri fortsatt er veldig viktig, selv om turisme blir en stadig viktigere del av A. Guardas økonomi. Byen er også kjent for sitt mikroklima som gir rikelig med regn på vinteren, men har en lang sommer, og med milde temperaturer gjennom hele året. Byen er fra det første århundre.
Vi fant en restaurant hvor vi spiste en risrett med reker og skjell.
Da vi tok kveld var det tid for litt egenpleie. Den vonde ankelen så absolutt ikke bra ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar