mandag 22. november 2021

Fra Balestrand, over Gaularfjell, Jølstravatnet og Lovatnet til Grodås.

  Balestrand ligger på en liten odde i Sognefjorden, der fjorden går over i en fjordarm, Esefjorden. Balestrand har ca. 800 innbyggere og omtales som ei kunstnerisk bygd. Fra Veganeset Camping, hvor vi bodde i to døgn, er det 10 km hit, rundt Esefjorden. 

Vi parkerte i nærheten av havna og ser fort noe som fanger interessen. "Fyrtårn for reisende" står ved gjestehavna. Skulptøren Geir Hjetland er mester for denne. 

Vi ble litt overrasket da vi så en "stavkirke" like ved Midtnes Hotel. Jeg tenkte fort at dette ikke er en ekte stavkirke, og er det noe jeg ikke liker så er det ting som prøver å være noe det ikke er. Så interessen var ikke videre stor. Ikke før jeg begynte å lese om kirken og hvordan den ble til. Da forsto jeg at denne kunne det være verd å sette seg inn i historien til allikevel. 

St. Olaf Church, som riktig nok er en etterligning av de norske stavkirkene, sto ferdig i 1897 og ble reist av Knut Kvikne etter til minne om hans hustru. Som navnet tilsier så er dette altså en engelsk kirke, og dermed underlagt biskopen i Gibraltar. Dette fordi biskopen der er overhode for alle anglikanske kirker på det europeiske fastlandet. I sommermånedene kommer det engelske prester hit for å holde gudstjenester. Historien er den at Margaret Sophia Green Kvikne kom fra England til Norge som fjellklatrer, slik mange andre engelske turister gjorde utover 1800-tallet. Hun ble gift med Knut Kvikne som var eier av Kviknes Hotel. Margaret Sophia var prestedatter og det er fortalt at hun aldri fant seg til rette i den norske kirka som hadde et luthersk ritual. Derfor var det hennes siste ønske, før hun døde av tuberkulose i 1894, at det skulle reises ei engelsk kirke her. Dette kan vi lese på visitbalestrand.no. 

St. Olaf Church.






Til høyre for inngangen henger portrettet av Margaret Sophia Green Kvikne.







Gamle Kviknes Hotel sin historie går helt tilbake til 1752. Selv om hotellet i dag er et moderne hotell så har det greid å bevare sin sveitsiske stil etter flere ombygginger og utvidelser. Dette kan vi lese på deres nettside. Der står det også at her har mange prominente gjester bodd. Keiser Wilhelm II av Tyskland var ofte gjest i Balestrand. I tillegg er kongelige, keisere, presidenter, statsministre, filmstjerner og kunstnere fra mange land å finne på gjestelista. Vi derimot trivdes veldig på godt på Veganeset Camping som ligger rett over Esefjorden. 


Steinar slapper av med utsikt over Sognefjorden. 



Fotoramma ved Kviknes Hotel er satt opp av "Kunstbygda Balestrand" til minne om den tidligere kunstnerkolonien (1837 - 1937). Ramma fanger inn et kjent motiv i det inspirerende landskapet. Her ble en del av den norske kunsthistoria skapt.


"Det gylne hus" i Balestrand inneholder galleri og pilegrimssenter. Det siste visste vi ikke før i ettertid, noe som er synd ettersom vi betegner oss som pilegrimer etter våre mange pilegrimsvandringer rundt om i Europa. Det er kunstnerne Bjørg Frøisok Bjøberg og Arthur Adamson som holder til i huset. 

Morgenen etter at vi besøkte Balestrand fortsatte vår reise i Vestland. Nå står Gaularfjellet for tur, enda en Nasjonal turistveg. Veien fører oss langs verna vassdrag, fosser og stille fjorder. 

Skiltet står rett ved Veganeset Camping. 



Vi kjørte Fv13 langs Vetlefjorden, en fjordarm på nordsiden av Sognefjorden. 


Innerst i fjordarmen ligger bygda Vetlefjord. I Store norske leksikon står det at under oljekrisen i 1975 - 1978 var dette opplagsplass for oljetankere. 


Ved Vetlefjord forlater vi Sognefjorden som vi har holdt oss langs fra vi kom ned til Årdalstangen. Ferden går innover dalen før det går bratt oppover. Den siste biten før "Utsikten" har åtte hårnålsvinger. Herfra og til Mel er det vinterstengt, normalt fra desember til slutten av april. 

Som på andre Nasjonale turistveger finner vi også på denne kunstneriske innslag. Fra "Utsikten", som ble åpnet i 2016, er det, som navnet tilsier, et fantastisk utsyn over fjell og dype dalføre der den ligger på kanten av fjellet på 700 meter over havet. 



På Veidekke sine nettsider kan vi lese at dette prosjektet var et utfordrende betongarbeid. Det er nemlig de som har bygget "Utsikten" som er en sammenhengende trekant med oppbrettede hjørner. 


De oppbrettede hjørnene, som Veidekke kaller det, ser både breie og ikke direkte elegante ut før du tar bilde av dem fra siden. Det kan vi se på de to neste bildene. De viser to og to hjørner sett forfra og fra siden.  





Toalettanlegget, som her ligger under en av "hjørnene". 




Rett rundt svingen etter Utsikten ligger Nystølsvatnet. Vi tar en liten tur nedover til ei lita steinbu vi ser ligge der. 


I det vi nærmer oss andre enden av Nystølsvatnet ligger Nystølen seter. Den eldste delen av husene her er fra 1760-årene. Gamlebua er brukt som utleiehytte. 





Opplevelsene langs de Nasjonale turistvegene er gjerne mange. Den neste stoppen vi gjør her er ved Likholefossen. Her går en stålbro over fossen som er en av mange fosser i det verna Gaularvassdraget. Opprinnelsen til navnet på fossen kommer av de øverste gårdene i dalføret som ikke klarte å frakte sine døde til kirka i løpet av en dag. Likkista ble da oppbevart under steinheller ved fossen underveis. 






Der Fv13 forlater Fylingsvatnet, som også er en del av Gaularvassdraget, ligger Bellsfossen. Den er også kalt Føllingsfossen. I 1925 ble det her satt opp en bygdemølle. Tretten år senere ble det kraftutbygging her. Møllen forsvant i en brann i 1942. 


I det vi kommer til Viksdalsvatnet deler den Nasjonale turistvegen seg i to. En del tar av her og går til Sande, mens vi følger veien vi er på videre. Mellom Lauvavatnet og Haukadalsvatnet beundrer vi Vallestadfossen som er en av de mest kjente fossene i Gaularvassdraget. Den vakre trappefossen har et fall på 90 meter. 
 

Ved Moskog er det slutt på den Nasjonale turistvegen. Før vi kjørte videre bestemte vi oss for å kjøre de ca 10 km til Førde, bare slik at vi hadde vært der. Det ble bare så vi hadde vært der også, vi stoppet ikke. Da vi var tilbake til Moskog kjørte vi mot Vassenden, og videre den planlagte veien på sørsiden av Jølstravatnet. Omtrent midt på vannet ligger Astruptunet. Tidligere var dette en husmannsplass under gården Sandalstrand. Stedet var dessverre stengt, men det var mulig å rusle rundt blant de gamle husene. Astruptunet var hjemmet til Engel og kunstneren Nikolai Astrup (1880 - 1928). Astrup kjøpte Astruptunet i 1912 og flyttet fast hit året etter. Dette kan vi lese på nettsiden til Sogn og Fjordane Kunstmuseum som Astruptunet er en del av. Engel bodde her til hun døde i 1966. Året før hadde Jølster kommune kjøpt stedet, inkludert både innbo og kunstverk som tilhørte Astruptunet. Avtalen var at innredninga av husa skulle være så nær som mulig slik det var da Nikolai Astrup levde. Engel Astrup, som giftet seg med Nikolai da hun bare var 15 år, var selv tekstilkunstner. De fikk 8 barn i løpet av 15 år, disse var i alderen 2 til 17 år da faren døde. 





Hagen på Astruptunet er laget i terrasser oppover lia. Nikolai Astrup forma landskapet og skapte en kunstnerhage som det ikke skal finnes maken til. Den var både en pryd- og nyttehage, i tillegg til at den inneholdt eksotiske planter. Hagen skal ha vært Astrup sitt største og kjæreste kunstverk, et arbeid han brukte 16 år på. Etter at stedet har forfalt, både hagen og husa, har det i de siste årene pågått et arbeid som skal sikre stedet for framtiden, et både stort og dyrt arbeid som fortsatt pågår. 



Etter besøket på Astruptunet var det tid for litt mat. Kan det inntas i flottere omgivelser enn her ved Jølstravatnet?


Vi kom til Kjøsnesfjorden som som er en del av Jølstravatnet. Her er veien lagt på bro og steinfylling over Kjøsnessundet. 

Kjøsnessundet.



Som jeg tidligere har fortalt prøver vi å kjøre nye veier underveis. Nå skal det sies at vi kanskje har kjørt deler av denne turen vi er på nå for mange, mange år siden. Når vi nå, etter å ha kjørt over Kjøsnessundet, kommer inn på Rv5 skal vi derimot kjøre litt over 20 km på samme vei som i fjor. 

I sentrum av Byrkjelo stoppet vi ved Gloppen Skulpturpark. Det er rart at vi ikke husker at vi så denne da vi kjørte her for ett år siden. Midt i sentrum har kunstneren Stig Eikaas etablert skulpturparken, i tillegg til et atelier. Vi har tidligere sett den omstridte statuen av Gjest Baardsen som Eikaas har laget i Sogndalsfjøra (Sogndal). Vi anbefaler gjerne et stopp her. 







Fra Byrkjelo tar vi av Fv60 nordover og like etter er vi igjen på ny vei for oss. Vi kjører over Utvikfjellet og før vi begynner den svingete veien ned til Utvik har vi fantastisk utsikt over Innvikfjorden som er en del av Nordfjord. Veien vår videre er den du ser til høyre på bilde under. 


Vi kjørte langs Innvikfjorden, og helt innerst ligger Loen. Her har vi helt sikkert vært en gang før for over 40 år siden. Vi stopper ikke, men valgte å ta en avstikker innover Lodalen og Lovatnet, med vakker utsikt mot Josterdalsbreen. Flottere enn dette som møter oss her er vanskelig å finne. Men det har vi nok sagt mange ganger før denne sommeren! 


På øvre side av veien langs Lovatnet ligger Breng seter. Dette var tidligere en egen gård som ble omtalt helt tilbake til 1340. Senere ble dette seter for gården Sæten. Fram til 1950 var det tradisjonell stølsdrift her. Stedet forfalt fram til 1970-åra, men med stor innsats fra eierne og offentlig støtte ble Breng seter berget. Breng benyttes igjen som seter og turister stopper stadig vekk. Dette kan vi lese på nettsiden til Visit Nordfjord. 



Veien langs Lovatnet er smal, men det er mange møteplasser. Vi snudde i Bødalen der veien inn mot Bødalsbreen starter. 



Fra Loen følger vi nordsiden av Innvikfjorden. Vi passerer tettstedet Stryn og kjører videre til Grodås. Her ble vi i to døgn. En av årsakene var at vi trivdes så godt her, en annen at vi håpet at regnet som var meldt ville gi seg litt før vi kjørte videre. Vi hadde nemlig tenkt oss gjennom et vakkert dalføre på veien herfra, og vi ville ha så godt vær som mulig. 



Havila Hotel Raftevold ligger vakkert til helt nede ved Hornindalsvatnet. Vi var også ved denne innsjøen, som er Europas dypeste med sine 514 meter på det dypeste, året før. Men da helt på den andre siden, mot Nordfjordeid.  



Hornindalsvatnet sett fra hagen til Havila Hotel Raftevold.


Dagens rute. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar