Elins reiseblogg: Fra Lærdalsøyri, over Aurlandsfjellet og Vikafjellet, Hoppestad Stavkyrkje til Dragsvik.

Denne dagen forlot vi Lærdalsøyri gjennom Lærdalstunnelen, men velger her å ta med turen vår over Aurlandsfjellet som vi hadde kjørt to dager tidligere. Dette var nemlig den planlagte veien vår i utgangspunktet.

For å kjøre fra Lærdalsøyri over Aurlandsveien kjører du Fv243 langs Lærdalsfjorden. Etter 3-4 km tar fylkesveien av til venstre og stigninga opp til Aurlandsfjellet starter. Den 47 km lange veien over fjellet er en av landets 18 Nasjonale turistveger og er stedvis smal og svingete. Aurlandsvegen har fått tilnavnet "Snøvegen" ettersom en kan se snø ved veien også på sommeren. Vegen som er åpen fra mai til ut september var opprinnelig en anleggsvei og ble åpnet i 1967.

Den første stoppen vi har er på Vedahaugane. Med en fantastisk utsikt kan en sette seg ned på den 25 meter lange benken som går langs en betongsti. Stien er forresten tilpasset landskapet slik at den skader naturen minst mulig. De Nasjonale turistvegene skal være en spesiell opplevelse og kunsten du ser på rasteplassene skal være tankevekkende.

Den spesielle gangstien går direkte inn i "Den" Navnet betyr hiet. Inne i "Den" ligger selveste bjørnen øverst på en haug av gjenstander som er samla inn fra mange land og tidsepoker. Det hele er ganske så spesielt, og verd et besøk. Det er den amerikanske kunstneren Mark Dion som står for kunstverket.

På vei ut fra "bjørnehiet" med fantastisk utsikt.

Vi tar også en stopp ved Flotane. Vi har etter hvert kjørt mange Nasjonale turistveger, og det er helt vanlig at det er spesielle toaletter på de mange parkeringsplassene. Her på Flotane får en all nødvendig energi fra solcellepanel som er plassert på motsatt siden av dørene inn til toalettanlegget. Det er fint å rusle seg en tur mot Flotvatnet som ligger like ved.

Vi er godt over tregrensa og landskapet over Aurlandsfjellet blir mer goldt jo høyrere vi kommer. Det er stort sett stein å se overalt. Høyeste punktet er 1306 moh.

Rett før bilde under her ble tatt hadde vi krysset Lærdalstunnelen, verdenes lengste veitunnel, langt, langt under oss. Vannet heter Hornsvatnet.

Det hadde gått nedover fra fjellet da vi kom til enda et høydepunkt på veien, Stegastein. Det første jeg gjorde var å gå innom toalettet, som også her er spesielt. Det skal vel noe til å matche utsikten fra et dovindu, som herfra er ned til Aurlandsfjorden. Selv om veien over Aurlandsfjellet er vinterstengt er veien opp fra fjorden til Stegasttein åpen hele året. Men toalettet er stengt fra slutten av oktober til mai.

Den 30 meter lange utsiktsplattformen fra 2005 henger 650 meter over fjorden. I front av plattformen er det glassvegg slik at en får best mulig utsikt ned mot Aurlandsfjorden. Selv om sikkerheten selvfølgelig er god får den som har vanskeligheter med høyder prøvd seg.

Jeg kan her nevne at alle stedene vi har stoppet på veien over fjellet er tilrettelagt for rullestolbrukere.

Utsikten fra Stegastein er fantastisk ned mot Aurlandsvangen den ene veien og utover Aurlandsfjorden mot Nærøyfjorden motsatt vei.

Fra Stegastein går det bratt og veldig svingete nedover mot fjorden. I tillegg er veien smal. Vi er imponerte over at noen kan drive med gårdsbruk i den bratte fjellsiden.

Vi er nede ved fjorden og har passert Aurlandsvangen og på vei til Flåm som vi kan se rett fram på bilde.

Rett ovenfor veien mellom Aurlandsvangen og Flåm ligger Otternes Bygdetun med 27 gamle hus, de eldste fra 1600-tallet. Det har vært et krevende restaureringsarbeid etter at kommunen overtok stedet i 1987. Gården ble trolig ryddet før svartedauden. På Wikipedia kan vi lese at tunet opprinnelig besto av fire gårder og at det på 1800-tallet bodde 30 mennesker her. To gjenværende gårder ble drevet fram til 1970-årene. Tunet er lite preget av forandringer og mange av bygningene står fram omtrent slik de gjorde på 1700-tallet. Stedet er brukt til flere filminnspillinger. Otternes er i dag et levende bygdetun og det er i dag også dyr på gården igjen. Sommeren 2021 ble det gjennomført PopUp-restaurant her. Mat ble laget av noen av de beste kokkene i landet. Da vi kjørte den veldig smale veien opp til Otternes var det nettopp det som ble forberedt på tunet. De ventet fullt hus om ganske kort tid, men vi var velkommen til å rusle rundt blant husene før gjestene kom.

Fra Flåm kjørte vi E16 og var ganske snart inne i Flenjatunnelen. Det går jevnt oppover i den 5053 meter lange tunnelen. Det er ikke lenge etter at vi er ute av tunnelen før vi igjen kjører inn i en ny, Gudvangatunnelen som ble åpnet i 1991. Det har vært flere alvorlige branner i denne 11406 meter lange tunnelen. Da de tre tunnelene, Gudvangatunnelen, Flenjatunnelen og Lærdalstunnelen som alle ligger ganske nær hverandre, var ferdig kunne en kjøre ferjefritt mellom Oslo og Bergen. Ute av Gudvangatunnelen er vi i krysset ned til Gudvangen. Strekningen tilbake herfra til Flåm hadde vi også kjørt med buss etter fjordcruiset til Gudvangen. Nå kjørte vi bare videre til Vinje hvor vi tok av på Rv 13. Herfra skal vi over Vikafjellet som er veldig værutsatt på vinters tid. Nå var det sommer og fint vær, nesten skyfritt og 15-16 grader.

Vi følger Myrkdalen og Kvassdalen inn til stølen Hola. Jeg måtte bare ut å ta bilde av dette idylliske stedet. Senere på turen så jeg et skilt som fortalte om "Kuregler". Det skulle jeg gjerne ha sett før jeg møtte kyrne her, for de ble faktisk litt irriterte på meg da jeg kom for nær! Bak ser vi Sendefossen og Holesvingene som ser ut som Trollstigen i miniatyr.

Skjelingavatnet.

De høye brøytestikkene viser at snøen kan ligge høyt over Vikafjellet.

Utsikt fra Vikafjellet mot Ovrisdalen.

I det den siste strekninga ned fra Vikafjellet begynner tar vi et bilde over Vikøyri, tettstedet med litt over 1200 innbyggere.

Nede i dalen kjører vi bort til den lille steinkirken Hove kirke. Dette skal være Sogns eldste steinbygning og er fra siste halvdel av 1100-tallet. Steinkirka var stengt så vi fikk bare se den utenifra.

Bare noen få minutter kjøring fra Hove kirke ligger Hopperstad Stavkyrkje. Kirka ble trolig reist omkring 1130 og blir regnet som en av de eldste stavkirkene i landet. Fortidsminneforeninga kjøpte kirka i 1880 for 600 kroner. I dag er kirka slik den var etter restaureringa som ble gjort på slutten av 1800-tallet. Opprinnelig var det minst 1000 stavkirker i Norge, nå er det 28 igjen. Før denne har vi til nå besøkt stavkirkene i Lom, Maihaugen, Øye i Vang, Grip, Borgund, Kaupanger og Rødven.

En av årsakene til at Hopperstad Stavkykje er så godt bevart er at den er satt opp på en treramme som hviler på fundamentsteiner. Trematerialet kommer dermed ikke i kontakt med fuktig jord. Tømmeret kan ha tørket på rot slik at tjæra har har trukket ut til overflata av stokkene.

Rundt stavkirka går en svalgang som verner ytterveggen og portalene. Den ble bygget da kirka ble restaurert i 1880-åra.

Straks vi kommer inn i stavkirka ser vi at den er veldig så lik Borgund Stavkyrkje. Så har også kirka i Borgund vært modell for flere andre stavkirker, som denne i Vikøyri. Også svalgangen rundt kirka er etterligning etter Borgund Stavkyrkje. Neste bilde viser hovedportalen inn i stavkirka.

Sørportalen som det er bilde av under ble brukt av kvinner som kom til kirken første gang etter en fødsel. De ble regnet som urene inntil de har vært i kirka en gang.

Under ser du minnestein over grava til Obristin (Oberstinne) Johanna Elisabeth von Holstein som døde i 1738. Kan her nevne at det var vanlig å gravlegge folk under kirkegulvet, men at det ble forbudt først på 1800-tallet. Dette bl.a. på grunn av den sterke likstanken. Ufødde og udøpte barn ble nektet grav på kirkegården. Små aborterte foster har "vorte smette inn under golvet", som det står i den utmerkede brosjyren vi fikk utdelt ved ankomst. Det er også derfra jeg har opplysningene her, i tillegg til det en flink ung mann som guidet oss fortalte. Under Hopperstad Stavkyrkje har fremdeles mange mennesker grava si, også to barn.

Et portrett fra ca. 1650 skal visstnok være av Maren Mule, gift med sogneprest Iver Leganger.

"Kryssene" du ser heter Andreaskors. Navnet kommer fra apostelen Andreas som ble korsfestet på et diagonalformet kors. De åtte meter høye stavene under Andreaskorset har gitt kirketypen navnet sitt. De små runde gluggene der lys kommer inn over Andreaskorsene var det eneste lyset som kom inn i kirka. Det ble satt inn vinduer i nyere tid, men de ble fjernet igjen.

Baldakinen fra omkring 1300 er tak over et sidealter. De malte motivene på himlingen forteller om hvordan Jesus kom til verden og om de første leveårene hans. Øverst på baldakinen troner Kristus med glorie, mens det lengre ned et konge- og dronninghode.

Alter med katekismustavle , trolig fra 1621.

Under ses et annet sidealter på andre siden av det som er vist under balakinen.

Denne gluggen i veggen fra svalgangen ble visstnok brukt som skrifteluke. Den er for høyt oppe til at den som står utenfor kan se inn. Har også hørt at gluggen ble brukt til å gi nattverd til spedalske.

Fra Vikøyri kjører vi langs Sognefjorden til fergeleiet på Vangsnes. Derfra tok vi ferje over til Dragsvik.

Rett ved Dragsvik fergeleie ligger Veganeset Camping, men med en høyde mellom slik at den lå helt for seg selv. Der var vi så heldig at en stor flott hytte var ledig. Vi likte oss så godt her at vi ble i to døgn. Campingplassen ligger utrolig vakkert til der en fjordarm av Sognefjorden går over i Esefjorden, med Balestrand rett over. Dit tok vi turen neste dag. Fiskelykken var også stor, det ble middag første kvelden.