Ny tur, vår tredje, sommeren 2021. Vi prøvde så mange nye veier som mulig også denne gangen. Det er liksom blitt en greie for oss. Derfor tenker vi at denne ferien begynner i Lesja, alt før det er gammelt nytt! Strekninga Dombås til Lesja kjørte vi sist en måned tidligere.
Da E136 møtte Bøvegen like før vi kom til Lesja sentrum tok vi av nedover i dalen. Vi kjørte over Bø bru som krysser Gudbrandsdalslågen, og tok etter hvert Fv 496 til høyre inntil vi kom til Slådalsvegen. Dette er en bomvei som er sommeråpen og er opprinnelig et gammelt setertråkk gjennom Slådalen. Det blir en bratt stigning opp til 1180 m.o.h. Veien går langs Reinheimen nasjonalpark.
Med utsikt over dalen mot Lesja og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.
Den 32 km lange grusveien mellom Lesja og Vågåmo kan virkelig anbefales. Den er veldig så fin der den ligger blant setergrender, og husdyr som beiter.
Minst like bratt som det var opp i begynnelsen av Slådalsvegen går det ned til østre enden av Vågåvatnet. Vi tar oss tid til en runde i Vågåmo sentrum.
Veien videre bestemmer vi oss for å kjøre langs nordsiden av Vågåvatnet, der hadde vi ikke kjørt før.
Vågåvatnet går over i elva Otta, og da vi så Liabrue bestemte vi oss for å kjøre over den. Ved brua finner du Lom sitt svar på "sydenstrand".
Denne gangen tar vi ikke noen stopp i Lom ettersom vi var innom der for bare syv uker siden. Fra Lom går Fv 55 videre og vi kjører langs elva Bøvra opp mot Sognefjellet. Ganske snart kommer et skilt som viser at vi kjører på en av de 18 Nasjonale turistvegene. Sognefjellsvegen går mellom Lom og Gaupne og er 108 km.
Vi kjører ikke langt før vi kommer til Flåklypa. Det er herfra Kjell Aukrust fikk ideen til det som skulle bli filmen "Flåklypa Grand Prix". Vi så ingen skilt som viste denne plassen og måtte lete litt før vi forsto hvor stedet er. På nettsiden til visitnorway.no kan vi lese at navnet Flåklypa kommer av to steiner som ligger i elva Bøvra ved Flå i Bøverdalen. Når folk i gamle dager skulle kjøre hjem høy fra setrene vinterstid kjørte de gjerne sleden på den islagte elva. Ved Flå ble det vanskelig å passere de to steinene som lokalt ble kalt "klypa".
Ved Elveseter Hotell ser vi en høy søyle som viser seg å være Sagasøyla. På nettsiden til visitjotunheimen.no kan vi lese at denne tidligere ble kalt "Eidsvollsmonumentet". Den er 34 meter høy med skulpturer og relieffer som ble påbegynt av billedkunstneren Wilhelm Rasmussen på 1920 tallet, men fullført først i 1992. Statuen viser Norges historie fra slaget ved Hafrsfjord fram til landet fikk sin grunnlov på Eidsvoll. Ved foten kan vi se kongerekka. Øverst troner Harald Hårfagre, kongen som samla Norge til et rike ved Hafrsfjord.
Jeg synes at jeg også må ta med hvorfor denne statuen ble til. Det var i 1836 at dikteren Henrik Wergeland sendte ut et opprop til det norske folk om å reise et minnesmerke over Norges selvstendighet, Grunnloven i 1914. Meninga var at søyla skulle stå utenfor Stortinget. Det ble mange hindringer underveis, og hvorfor den havnet utenfor hotellet her kan du lese på visitnorway.no sin nettside.
Ved Liaplassen var det på tide å ta seg en matbit. Denne rasteplassen er et godt eksempel på hvordan de Nasjonale turistvegene skal legges til rette for deg som reiser slik at dette blir en reise utenom det vanlige. Plassen ligger midt inni furuskogen hvor trærne er polstret nederst for at bilene som sniker seg mellom dem ikke skal bli skadet. Det er spesielle støpte bord og sitteplasser. Også toalettet er spesielt og bygninga fikk i 1998 Byggeskikkprisen. Stedet er tilrettelagt for rullestolbrukere.
Under 3 km etter Liaplassen var det enda en rasteplass som har en flott utsikt i retning Galdhøpiggen. Plassen ligger på et høyt berg, så vær obs dersom du har med barn. Det ble høyt nok for meg også som har høydeskrekk.
De høye brøytestikkene viser at snøen kan ligge høyt på Sognefjellet.
Ved Jotunheimen Fjellhotell ligger utsiktsplattformen Vegaskjelet hvor du kan peile deg inn på både fjelltopper og fjellstuer.
Enda et eksempel på høye brøytestikker.
Ved Fantesteinen er vi på Sognefjelletsveiens høyeste punkt, 1434 m.o.h. I tillegg er det også det høyeste punktet på riksveinettet i Norge, og ikke minst er fjellovergangen Nord-Europas høyeste. Stedet har fått sitt navn etter røvere (fanter) som holdt til her på 1600-1700-tallet. Det heter seg at de overfalt reisende, både handelsmenn, skreppekarer og bønder, som dro over Sognefjellet.
Under selve Fantesteinen (på andre siden av steinen på bilde under) er det plass til at folk kunne finne ly, i tillegg til å gjemme seg for røvere. Over Fantesteinsvannet kan du se fjellet Fanaråken.
I tillegg til utsikt over Fantesteinsvatnet kan du se tilbake den veien vi kom fra på bilde under. Du kan også se Smørstabbtindan og Smørstabbrean som er den største isbreen i Jotunheimen. Leirbrean til venstre og Bøverbreen til høyre.
Rett etter Fantesteinen ligger Sognefjellshytta. Her hadde vi booket to netter. At vi skulle komme til å trives så godt hadde vi nesten ikke forventet. Vi hadde vask på rommet, toalett på gangen og dusj i kjelleren, noe som var helt greit. Men du kan også få rom med dusj og toalett. Den første Sognefjellshytta sto ferdig i 1947. Hytta har vært utbygd flere ganger, og siste gang i 2015 da et mellombygg ble ferdig. Fra hytta kan du ta skiturer, toppturer og fotturer i Jotunheimen.
Inne i det luftige bygget på Sognefjellshytta er det muligheter til total avslapping. Her slang folk seg ned i sofaene, gjerne med noe godt i glasset.
Sognefjellshytta sett fra Fantesteinsvatnet.
 |
| Dagens etappe. Neste dag gikk vi mot Fanaråkbreen. Det kan du se her. Neste etappe |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar