Fra Sauda til Stavanger.

 Dette var den siste dagen vi hadde leiebilen, og den skulle leveres på Sola Flystasjon kl. 10 neste dag. Men vi regnet med å være tilbake i Stavanger i rett tid slik at vi kunne levere den allerede denne kvelden. Da ville formiddagen i morgen bli roligere. 

Vi var fortsatt på Nasjonal Turistveg Ryfylke, og kjørte langs Saudafjorden. Første stoppen vi gjorde denne dagen var ved Svandalsfossen. Fra veien ser en litt av fossen, men bare noen hundre meter lengre oppe får en nærkontakt med storfossen. Dit opp kan du gå trappa med 540 trinn som er bygd ved siden av fossen. Vassdraget i Svandalsfossen er ikke regulert og vannføringa er avhengig av nedbørsmengden. Denne dagen var den nok ganske beskjeden, for når den er på det største står vannskyen over vegen. 

Saudafjorden lå blikk stille denne dagen. 

Da vi så et skilt der det sto Kulturminne Hustveit bestemte vi oss for å få med oss dette. Den smale veien dit var bare 1 km. Det er to gårder på Hustveit, Jonegarden og Olagarden. Den første har vært i offentlig eie siden 1987, den andre er i privat eie. 

Bygningene på Jonegåren er satt i stand slik de sto på slutten av 1800-tallet. Det siste ekteparet som bodde på Jonegarden fikk ni barn. Ingen av de stiftet familie, eller fikk etterkommere. Dermed døde slekta ut. Jone var den eldste av barna, han overtok gården og overlevde alle sine søsken. Flere av brødrene fikk arbeid på fabrikken i Sauda og bodde på hybel der. Familien var sterkt preget av sykdom og død. Flere døde unge av tuberkulose, og mora og ei søster slet med psykiske lidelser. Fra 1956 til 1982 var det Jone og en bror som bodde her sammen. De likte ikke å gjøre endringer. Det var som å reise hundre år tilbake i tid da en kom inn i hus og tun etter at Jone døde i 1886. Alt så ut som det hadde gjort på slutten av 1800-tallet, uten andre endringer enn forfallet de siste åra. Vi kan også lese på en plakat at det var nesten ingen som kjente Jone Hustveit. Han var alltid hjemme, han var knapt borte fra gården etter krigen. Og dersom det kom folk til gårds stakk han seg gjerne vekk. 

Hovedbygninga ble oppført omkring 1860, men deler av huset er eldre. På muren fremst på bilde sto kårhuset. 

Løa ble rekonstruert i 2007 etter flytting av løe fra Tyssedal. Den står på murene til den opprinnelige løa på gården. 

I løa er det tre plansjeutstillinger, bl.a. om gården og folka på Jonegarden. Døra til løa er åpen hele året, og det er fri tilgang. I sommersesongen er det muligheter til å være med på omvisning her. Jordbruket på Jonegarden har hele tiden blitt drevet helt på gammelmåten. Det verna kulturlandskapet har slåtteenger hvor det ikke har blitt brukt innkjøpte frø og kunstgjødsel. Det er nesten ingen andre steder i Rogaland at det har vært slik, kan vi lese på en av flere informasjonstavler. 

På veien videre kjørte vi ned til Ropeid gamle ferjeleie. Da ferjeleiet ble lagt ned var det store asfaltflater her. Ideen var å utnytte dette og dermed på en måte reparere landskapet. Dermed ble det lagt "betongmadrasser" på området. På madrasslandskapet er det plassert store og små møblement, krakker og bord, lykter og lamper. Disse er laget av resirkulerte plastbåter fra Ryfylke. Dette kan vi lese på nettsiden til bobilverden.no. Når det er mørkt lyser dette møblementet. Det store bygget, som bl.a. inneholder toalett, har store glassvegger som gir nærhet til sjøen og fjellveggen. 

Ropeid ligger rett over fjorden for Sand i Suldal, der vi hadde overnattet for to netter siden. 

Sand i Suldal sett fra Ropeid. 

Under planlegginga av denne turen hadde vi sett oss ut tre alternative kjøreruter denne dagen. Alle disse hadde ferjestrekninger. Da vi oppdaget at den vi hadde landet på bare hadde noen få avganger om dagen ble det til at vi forandret planene, og valgte en av de andre. Uansett ønsket vi å kjøre innom Ostasteidn som er en anbefalt rasteplass langs den Nasjonale Turistvegen. Det ble en ekstra tur på 10 minutter hver vei. 

Området Ostasteidn ble tegnet av arkitektkontoret KAP. I 2019 vann de Betongelementprisen for arbeidet. 

Det spesielle toalettanlegget på Ostasteidn. 

Utsikten fra Ostasteidn er flott innover Sandsfjorden. Men vi må ærlig si at vi ble litt skuffet da vi så alt søppelet som lå spredd utover ved parkeringa. Hvem sin skyld dette er vet vi selvfølgelig ikke.

Fra Ostasteidn kjørte vi tilbake til der vi tok av til Ropeid. Der går Fv 520 over i vei med nummer 46. Dermed var vi ferdig med Nasjonal Turistveg Ryfylke. Vi kjører vei 46 til den nådde E134. Neste mål for oss var Arsvågen ferjekai. 

Møtende ferje på vei over Boknafjorden. 

Vi nærmer oss Mortavika ferjekai på Rennesøy.

Fra Rennesøy fører en undersjøisk tunnel oss over til Mosterøy. Vi kjører av mot Utstein Kloster som ligger på Klosterøy, på andre siden av ei bru over et lite sund. Utstein Kloster er Norges best bevarte middelalderkloster. Utstein er nevnt allerede på 800-tallet i historiske kilder, da som kongsgård for Harald Hårfagre etter slaget i Hafrsfjord. Klosteret ble bygd fra 1260-årene, men noen av bygningsdelene er kanskje eldre. Munkene som bodde her tilhørte augustinerordenen. Disiplinen var streng med regelmessig bønn, skriftlesing og messer. Det var ikke lov å utføre kroppsarbeid. På det meste antas det at det var 20-30 munker her. I tillegg var det dobbelt så mange legfolk som drev med gårdsstell, bygningsarbeid og matlagning. Klosteret eide store jordeiendommer og hadde nok inntekter til å brødfø 250 personer årlig. Dette kan vi lese på plakater og i en brosjyre vi fikk da vi besøkte klosteret. 

Utstein Kloster er innehaver av Olavsrosa, et kvalitetsmerke som deles ut av stiftelsen Norsk Kulturarv. Kriteriene for å få denne utmerkelsen er at stedet har et opplevelsestilbud med basis i norsk kulturarv. Klosteret er også nøkkelsted for Kystpilegrimsleia. 

Det ble utført restaurering på klosteret da vi var der, derfor var det stillas satt opp i Klosterhagen. Men den ene siden var fri slik at vi kunne gå der. 

Bilde under er fra der kjøkkenet lå i klostertiden. Rommet hadde åpent ildsted og var det eneste rommet med oppvarming. 

Kjøkkenet hadde en utslagsvask som enda er her.



Det er fin utsikt fra det som var kjøkkenet.  

Vi går videre til Refektoriet, stillhetens rom. I denne salen spiste kannikene (antar at det betyr geistlige) sine to måltider. Samtaler var ikke tillatt, kun skriftlesing og salmesang. Opprinnelig var det store østvinduet det eneste stedet hvor dagslyset slapp inn, og det er kun inngang fra klostergården. Vinduene mot sør ble satt inn på 1700-tallet. 

Den kongelig danske statsbotanikeren Georg Christian Oeder, og hans tegner Martin Røssler, studerte lokale planter her i 1758. 

Generaltollforvalter Johann Garmann (1675-1730) og hustru Karen Frimann (1683-1770). Karen Frimann eide klosteret mellom 1707 og 1750. Hennes far var amtmann og forvalter ved Halsnøy kloster. Han kjøpte Utstein Kloster i år 1700. 

Nattmøbel. Toalettstol fra siste halvdel av 1700-tallet. 

Etter reformasjonen var klosteret ubebodd i lengre perioder, og bygningene forfalt. Karen Garmanns sønn, Christopher Garmann, som var fogd i Ryfylke, flyttet hit i 1750 og overtok etter sin mor. Da ble anlegget restaurert, men sterkt forandret. Klosterbygningene var da våningshus på gården fram til 1930-årene da klosteret ble skilt ut fra gården og overtatt av Stiftelsen Ulstein Kloster. 

Under ser du portrettene av Christopher Garmann (1720-1779) og hans andre hustru Cecilie Widding (1734-1759). På dødsleiet til Cecilie hadde Christopher lovet henne at han ikke skulle gifte seg på nytt. Etter 20 år ble han likevel viet til Helene Kamstrup i Stavanger domkirke. Han falt om ved alteret, og døde åtte dager etterpå. På folkemunne går historier om at Cecilie hadde vist seg for ham i domkirken under vielsen, og at hun ennå vandrer hvileløst omkring på Utstein kloster. 

Etter at Christopher Garmann var død overtok Christian Lerche Dahl (1741-1836) stillingen som fogd i Ryfylke. Han var gift med Wenche (1751-1812), datter av Christopher og hans første hustru, Wenche von der Lippe (1722-1751). Kisten under portrettene av dem er fra rundt år 1700.  

Klosterkirken er en langkirke fra ca. 1250. Den er en integrert del av klosteret, er bygget i stein og har plass til 300 personer. 

Tårnet og koret ble restaurert omkring 1900. Under kirkegulvet er det ved utgravinger funnet flere skjeletter. Disse har klare tegn på gikt og reumatiske lidelser, noe som vitner om harde levekår. 

Utstein klosterkirke er spesiell i sitt slag i Norge, med tårnet plassert midt mellom skip og kor. Det er buegang både inn og ut av tårnet. 

Skipet og koret i kirken er omtrent like store.

Den øverste delen av døpefonten av kleberstein er fra midten av 1100-tallet. Den er eldre enn kirken, og kan være fra Olavskirken i Stavanger. 

Museum Stavanger overtok driften av Utstein Kloster i 2012. I tillegg til museet blir det i dag holdt seminar og kongresser her, i tillegg til konserter og selskapslokaler.  

Området rundt Utstein kloster er utrolig fint der det ligger ved sjøen. Utstein Kulturmiljø ble freda i 1999, og det omfatter hele Klosterøy.

Etter besøket på Utstein Kloster kjente vi at det begynte å bli tid for lunsj. Dermed kjørte vi innom Randaberg hvor vi tok en pause på et utmerket bakeri der. Deretter var veien kort til Stavanger og innom hotellet vi hadde bestilt. Der hoppet vi tre søstre av med bagasjen, mens de to karene kjørte til Sola Flystasjon for å levere leiebilen. 

Dagens kjørerute. 

Forrige etappe