Fra Stavanger til Flekkefjord.

Etter en overnatting i Stavanger tok vi buss til Sola Flystasjon for å hente ut leiebilen vi hadde bestilt. Oppholdet ble ikke langt i Stavanger, men vi skulle tilbake dit. Og da ville vi ha ganske god tid der. 

Overraskelsen var stor da vi fikk en bil som var veldig oppgradert fra hva vi hadde bestilt. En syvseter, Peugeot 5008 istedet for en Skoda Octavia, passet godt for oss fem voksne. 

Gubben og jeg har blitt veldig gira på å kjøre Nasjonale turistveger i Norge. Som reklamen på deres nettsider sier: Nasjonale Turistveger går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekingene skal være et godt alternativ til hovedvegene og kjøreturen i seg selv skal være en god opplevelse. 

Vi hadde tidligere kjørt de Nasjonal Turistvegene Atlanterhavsveien, Geiranger-Trollstigen, Rondane, Sognefjellet,  Valdresflya, Gaularfjellet og Aurlandsfjellet. Nå sto Jæren og Ryfylke for tur. 

Jæren var et ganske så ukjent område for oss. Vi bodde riktignok et studentår i Stavanger for over 40 år siden, og hadde da kjørt litt rundt. Ikke husket vi så mye av det, og ikke hadde vi vært lengre enn til Solastranda langs kysten sørover. Nå skulle vi fortsette videre langs Nordsjøen. 

Fra flyplassen tok vi Nordsjøveien til vi nådde Fv 510. Da vi nærmet oss Borre tok vi av på Fv 507. Det er der Nasjonal Turistveg Jæren starter. Like etter så vi skiltet til Borestranda som var vårt første mål for dagen. Dit var det en avstikker på 2,5 km. Borestranda er en sandstrand så langt øye kan se. I tillegg til badere er den også populær for surfere.

Ved parkeringa er det muligheter for både utendørs dusj og toalettbesøk. 

Jæren var et av områdene som først ble befolket i Norge. Nå er det landbruk som råder her, særlig husdyrproduksjon og videreforedling av landbruksprodukter. 

Vi kjørte langs kysten sørover, der strendene går i ett. Vår neste stopp var Orrestranda hvor et besøkssenter om våtmark ligger. Et friluftshus som er et informasjonssenter om friluftsliv og naturvern. Dette er også et kultursenter med konserter, kunstutstillinger og andre kulturaktiviteter. Selve sandstranda som ligger nedenfor friluftshuset er 5 km lang og skal være landets lengste sandstrand. 

Vi sto over å gå ned til selve stranda ved friluftshuset. Men da vi stoppet på Refsnesstranda ville vi gjerne kjenne på sand igjen. Det første som møter oss ved parkeringa er et toalett- og dusjanlegg i stål . Herfra er det lagt en svillesti ned til sanddynene. 

Det heter seg at kystlandskapet her skal være enestående og noe som ikke finnes andre steder i Norge. Det tror vi så gjerne. Fra Refsnesstranda går veien litt innover i landskapet og Nordsjøveien går inn på Fv 44. Ganske snart tar vi av enda en avstikker, ned til Obrestad fyr. Fyret ble bygd i 1873. Det har gjennom tidene vært stort behov for fyr langs denne værharde kysten. Skipsforlis og redningsaksjoner har vært mange. Obrestad fyr ble automatisert i 1982, og etter 1991 har det ikke vært bemannet. I dag er fyret et kulturhistorisk anlegg med fyrmuseum. Hver sommer blir kunstnere invitert til å vise kunstprosjekt. Dette kan vi lese på skilt ved fyret. Det er også mulig å overnatte her, i tillegg til å ha seminarer og selskaper. 

For gubben og meg som er ivrige pilegrimsvandrere var det ekstra hyggelig å se at fyret også er et nøkkelsted for Kystpilegrimsleia. Her er et stille rom hvor en kan sette seg ned, skrive seg inn i en gjestebok og ikke minst få stempel i pilegrimspasset. Rommet ble åpnet i 2013. Gjennom samarbeid med Riksantikvaren, fylkeskommuner, kommuner, Den norske kirke og Nasjonalt pilegrimssenter har Kystpilegrimsleia valgt å etablere 26 såkalte nøkkelsteder, der pilegrimer kan oppleve steder med stor historisk og kulturell verdi. Dette kan vi lese på Pilegrimsledens nettside. 

Inne i fyret var en utstilling som fortalte historien om polarfarer og fyrvokter Theodor Claudius Jacobsen. Kort fortalt så ble han født i Tromsø i 1855. Han tok styrmannseksamen og ble andrestyrmann og matros før han tok skippersertifikat. Han giftet seg i 1888 og fikk etterhvert tre barn. Han hadde en rekke reiser og var også styrmann for Fridtjof Nansen på polarskipet Fram i årene 1893-1896. Året etter tok han med seg kone, barn og svigermor hit til Obrestad fyr hvor han ble tilsatt som fyrforvalter. Han var fyrmester her i 20 år. Etter at han sa opp denne stillingen slo han seg ned på Nærbø, og seglet som islos med dampskipet "Forsete" for Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Han døde i Stavanger i 1933. 

Mannskapet på Fram. 

Fra fyret ser vi nordover på Hå gamle prestegård som vi også hadde tenkt oss innom. 

Hå gamle prestegard, fra omtrent 1637, ligger i et landskapsvernområde med geologiske naturminner. Her er fredningsområder for fugl, planteliv og kulturminner. Håelva som ligger like ved prestegården er en av de beste lakseelvene i Rogaland. Gårdsdrift og laksefiske var en viktig næring for prestegården. På 1800-tallet leide prestene ut lakseretten til engelskmenn. Elva inneholdt også ferskvannsmusling som er kjent for sine jærperler. Det danske kongehuset hadde enerett på jærperlene på 17- og 1800-tallet. Prestegården ble drevet fram til 1919. Da flyttet prestegården til Nærbø. Hå ble drevet videre som et lokalt gårdsbruk fra 1930-talet og fram til 1977. Informasjonen kan vi lese på plakater i området. 

I den gamle prestegårdslåna er det i dag kafe. Vi benyttet anledningen til å spise en utmerket lunch der. 

Hå gamle prestegjeld er i dag et kunst- og kultursenter som ble åpnet i 1983. Utstillinga består av norsk og internasjonale samtidskunst, kulturhistoriske utstillinger i tillegg til kunstbutikk. 

Også Hå gamle prestegård er, som Obrestad fyr, nøkkelsted for Kystpilegrimsleia. 

Fra Hå gamle prestegård kan en se Obrestad fyr ytterst på neset i sør. 

Det er mye stein på Jæren.

Vi hadde bare kjørt i to mil da vi stoppet ved neste fyr. Friluftsfyret Kvassheim er et interkommunalt samarbeidsorgan for 8 kommuner på Jæren. Jæren Friluftsråd har 6 faste ansatte, og rådet forvalter i dag ca. 29.000 dekar friområder. De viktigste oppgavene er å sikre/kjøpe nye områder som tilrettelegges for brukere for friluftsliv. Kvassheim var i drift fram til 1990. Stedet har også kafe og overnattingsmuligheter. 

Også Kvassheim fyr har en utstilling det er verd å få med seg. I september 1842 skjedde en av de mest tragiske skipsulykker som noen gang har hendt utenfor kysten av Sør- og Vest-Norge. Historien kan du lese på plakaten på bilde under. 

Da det nybygde russiske marinefartøyet "Ingermanland" støtte på et undervannsskjær ved Randesundlandet ble det tent nødbluss hele natta. Tre losbåter dro etter en tid ut til vraket og fikk plukka opp folk fra lettbåter og sjøen. Men været tvang dem til å returnere til land. En båt fikk opp 183 skipbrudne, et annet skip måtte gi seg etter å ha reddet 120. Et tredje skip reddet 150. Til sammen omkom 389 mennesker i forliset. "Ingermanland" sank utenfor Jæren

 Kapteinsbåten, en gigg, fra "Ingermanland" drev i land ved Årsland på Jæren. Ombord var det fremdeles ti levende, men tre av dem døde før lege kom til. Den godt bevarte båten kan du nå se i eget hus på Kvassheim fyr. 

Vi fortsatte langs kysten og det flate landskapet forandrer seg. Nå kunne vi se en god del nakne berg.

Vi tre søstre ønsket å stoppe i Egersund ettersom vi husker denne byen ofte nevnt i vår barndom. Vår far som var mannskap på fiskebåt var ofte innom her for å levere fangst. Byen har en av de bedre naturlige havner i Norge, og er blant annet Norges største fiskerihavn målt i kvantum ilandført fisk. Dette ifølge Wikipedia. 

Egersund var en viktig havn allerede i vikingtiden. Stedet var tidlig et viktig kultsted for hedensk gudsdyrkelse og fikk kirke tidlig i middelalderen. En storbrann ødela to tredeler av byen i 1843. 

Bilstadhuset, oppført i 1845. Dette var et bolighus med seilmakerverksted, låve og fjøs. 

Den tyske kirkebyggeren Ludvig Feylings (1745-1818) sitt hus fra 1847, men restaurert i 1987. 

Ved Hauge i Dalane er det bare noen få minutters kjøring ned til Sogndalstrand, det gamle ladestedet fra seilskutetiden. Stedet er nevnt så langt tilbake som til 1660-årene som et av de betydeligste handelsstedene langs kysten. Sogndalstrand hadde sin storhetstid utover på 1800-tallet, og i 1863 hadde ladestedet over 500 innbyggere. I 1870-årene var det 20 forretninger, 4 bakeri, 2 brennevinsutsalg og 4 skjenkesteder på dette lille stedet. Her var også tollstasjon, bank, spinneri, seilskutepark, post, jordmor, lensmann og fengsel. I tillegg til handel og sjøfart, og litt landbruk, har fiske, både hav-, laks- og innlandsfiske, vært svært viktig for Sogndalstrand. Lakseelva Sokna har sitt utløp her. Da silda forsvant, industrialiseringa slo til for alvor i Norge, og folk flyttet til byene, ble Sogndalstrand mer og mer en spøkelsesby. Dette varte i mange tiår. Så skjedde det at ekteparet Eli og Jan Oddvar Omdal fattet interesse for Sogndalstrand, og i 1994 startet de Krambukafe og pub, i tillegg til fire rom for utleie. Samme år ble husene her fredet, og riksantikvaren har kalt stedet for "Kystens Røros". Den blir også kalt Dalanes perle. I dag er det 30 overnattingsrom her, fordelt på 11 historiske hus.

Sogndalstrand er bilfri, så bilen ble parkert og vi gikk Strandgaten de 500 meterne nedover til sjøen. Dette var en søndag og det var bare noen få andre turister å se. 

Langs Strandgata hang en flott fotoutstilling det er verd å få med seg. 

Etter Sogndalstrand kjørte vi litt inn i landet igjen. Fv 44 ble smalere og mer svingete etter hvert, ofte mellom nakne berg. Vi var ikke klar over at vi ville finne et minnested over Altmark-hendelsen i Jøssingfjord, i tillegg til et alliert flyangrep her i 1945. Nær to måneder før tyske styrker okkuperte Norge var Jøssingfjord åsted for de første krigshandlingene i landet under 2. verdenskrig. Sent på kvelden 16. februar 1940 ble det tyske tankskipet "Altmark" bordet av marinesoldater fra den britiske destroyeren "Cossack" inne i Jøssingfjord. Om bord var 299 britiske sjøfolk fanget, og alle disse ble befridd under det dramatiske kuppet. Syv tyskere ble drept i aksjonen. Engelskmennene ombord i "Altmark" var overlevende sjøfolk fra senkede britiske handelsskip, på vei til fangenskap i Tyskland. 

Jøssingfjord lå i tåke den dagen vi var her. 

Veien er både bratt og svingete fra minnesmerket og ned til Jøssingfjord. Her innerst i fjorden ligger "Norges viktigste kulturarv, de sårbare husene under Helleren" som det står på en plakat. Navnet Helleren kommer av fjellformasjonen som du ser over husene. 

På vei til husene på Helleren passerer vi en hule og en plakett over en kjent figur fra Flåklypa. 

Det er vakkert å vandre fra parkeringa og bort til Helleren. 

Helleren er ca. 60 meter lang og inntil 10 meter dyp fra dråpefallet og inn. På vei opp til husene rant det en dusj av vann fra fjellet. Denne dagen var det ganske tørt, men en kan tenke seg hvordan det er når det virkelig er mye nedbør. Husene har ikke taktekking fordi fjellet beskytter husene, som det har gjort i uminnelig tider. Her er spor etter bosetting som går helt tilbake til eldre steinalder. Helleren var strandsitterplass under gården Haneberg. Husmennene levde hovedsakelig av fiske, men de hadde også noen få åkerlapper innover i dalen, og husdyr som beitet oppe på heia. Stedet ble fraflyttet på 1920-tallet. 

Huset til venstre er datert tilbake til 1700-tallet, det røde til første halvdel av 1800-tallet. 

Informasjonen jeg tar med her leste jeg fra plakater på stedet. Det står også at det kommer nær 35 000 besøkende hit hvert år, og de små husene og naturen tåler belastningen dårlig. Derfor må en trå varsomt og respektere kulturminnet slik at det bevares for framtiden. Vi har sett noe lignende som dette en gang før, i Andalucia. Mye av den spanske landsbyen Setenil de Las Bodegas ligger under en fjellside. 

Midt på en bru over fjorden Åna, i Åna-Sira, forlater vi Rogaland og kjører inn i Agder. 

Vi hadde tatt oss god tid, det ble mange stopp underveis. Etter i underkant av seks timer var vi ved dagens mål, Flekkefjord som ligger innerst i Lafjorden. Med det er vi også ferdig med Nasjonal Turistveg Jæren. 

I likhet med resten av sørkysten av Norge hadde Flekkefjord og Holland fra 1500-tallet, i tre århundrer, en utstrakt handelsvirksomhet. Særlig fisk og eiketømmer ble eksportert fra Norge til Holland. Tilbake ble det fraktet slikt som salt, kaffe, tekstiler, brennevin, tobakk, jordbær og grønnsaker. Norske gutter og menn mønstret på hollandske skip, og jenter søkte til Amsterdam der de fikk jobb som tjenestepiker og syersker. Mange giftemål kom i stand på tvers av nasjonalitetene. Over 11 000 nordmenn giftet seg i Holland i perioden mellom 1626 og 1800. Over 80 % av dem bosatte seg i Amsterdam. 

Vi bodde på østsiden av sundet som går gjennom Flekkefjord, og fra vinduet på hotellrommet kunne vi se over til sentrum og gamlebyen.  

På andre siden av sundet gikk vi langs sjøkanten nedover til Tollbodplassen. 

Skulpturen "Padleren" viser Einar Rasmussen. Han var verdensmester fire ganger. 

"Ola Dekksgutt" ser utover havet. Statuen er oppkalt etter Torbjørn Egners vise "Ola Dekksgutt fra Flekkefjord". 

Spira, Flekkefjord Kultursenter. 


Flekkefjord har en bydel som kalles Hollenderbyen. Navnet har den fått etter de mange hollendere som slo seg ned i Flekkefjord da byen drev aktiv handel med Holland. På Visit Sørlandet sin nettside leser vi at deler av byen Amsterdam i Nederland er anlagt på tømmer fra Flekkefjord, og stein fra byen er å finne under storflyplassen Schiphol. De mange husene langs de koselige smugene og gatene er et resultat av sildefisket på 1800-tallet. Store fangster førte mange fiskere til rikdom, og de bygde hus for pengene, kan vi også lese. 

Vi er ikke helt sikker på hvor grensen til Hollenderbyen går, men vi tar en runde gjennom de trange brosteinsgatene som er en del av Flekkefjord og nevnte bydel. Vi viser deg samtidig noe av den utendørs gatekunsten. Her har lokale og internasjonale gatekunstnere hvert år malt nye kunstverk siden 2015. 

Den åttekantede Flekkefjord kirke er fra 1833 og har 650 sitteplasser. 

Grand Hotell i sveitserstil, ble åpnet i 1868. 

For en dag dette har vært. Vi startet i Stavanger og hentet ut leiebilen på flyplassen i ti-tiden på morgenen. Vi har kjørt ytterst på Jæren, fått med oss historier knyttet til kysten, sett historiske steder, i tillegg til å ha sett tettsteder og byer. Da sola gikk ned i elleve-tiden kunne vi bare nyte utsikten fra hotellrommet vårt og gå til ro. 

Neste morgen, før vi kjørte videre, tok vi turen opp til Lilleheia Utsiktspunkt. Derfra er det en fantastisk utsikt over Flekkefjord sentrum, Lafjorden og Grisefjorden. 

Dagens kjørerrute. 

Forrige etappe                 Neste etappe