Stavanger.

Vi hadde så vidt vært innom Stavanger da vi kom fra Bergen med Fjordline til vi dagen etter startet på vår bilferie på Jæren og i Ryfylke. Men det var først nå vi skulle utforske byen. 

Prosaforfatteren Alexander Kielland (1849-1906) sto høyt på sin sokkel og ønsket oss velkommen tilbake til Stavanger, for første gang siden vi bodde her studentåret 1978/79. Skal innrømme at det ikke er mye vi husker fra den gangen, bare bruddstykker. Men du verden for en by Stavanger er blitt! Den ble ganske fort en favoritt! Mens vi var der arrangerte byen Gladmatfestivalen, i tillegg lå et stort cruiseskip helt inne i Vågen, så det krydde av folk i sentrum. Men været var fint, stemningen god, og vi var glade for endelig å være tilbake. For noen dager vi hadde her!

Noe av det vi kanskje husker best fra da vi bodde i Stavanger er Breiavatnet. Vi hadde en sønn som under oppholdet fylte 2 år, og det ble mange trilleturer rundt dette fine området. 

Tilegnet menn og kvinner av Norsk ætt som har bidratt til å bygge Amerika. 

"Gutt og ponni" 

Det var folksomt i Vågen.

Christian Bjelland var kjøpmann, reder og en av de største innen hermetikk i Stavanger og Norge. 

Først tar vi veien til Fargegata, eller Øvre Holmegate som den egentlig heter. Historien om hvorfor gata fikk kallenavnet er som følger: 

En ung mann slo seg ned som frisør i gata. Han syntes stedet var veldig så anonymt, og de få bedriftene som holdt til der lokket ikke mye folk til gata som lå sentralt til. Kort fortalt, ideen om å male husene i Øvre Holmgate i fantastiske farger ble født. Det var hindringer i veien, men etter fem år, i 2005, kunne folk besøke den fargerike gata som etter hvert har blitt en av de store turistmagnetene i byen. Her er nisjebutikker og kunstutsalg i tillegg til muligheten til både mat og god drikke. 

Kan en bli annet enn glad enn å være i Fargegata? Men vi må videre. 

På begynnelsen av 1600-tallet ble det opprettet en borgervæpning i Stavanger. Dette var et lokalt militærkorps som skulle forsvare byen mot ytre fiender, sørge for orden i gatene, rope ut klokkeslett og angi vindretninger. I tillegg skulle de holde utkikk etter brann. Fire til seks menn gikk vaktrunder om natta. 

Vekter, avduket i 1995. 

Admiral Cornelius Cruys. 
Stavanger 1655 - St. Petersburg 1727

Gamle Stavanger, eller Straen som området også kalles, ligger på vestsiden av Vågen. Dette er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse og det skal være 173 bevarte hus her. Straen ble først bygd på 1600- og 1700-tallet. Bybranner rammet området flere ganger, blant annet i 1766 og 1768, så de fleste husene som er her nå er fra 1820-1870. Her er kjøpmannsgårder med sjøhus mot Vågen, bolighus og mindre hus for håndverkere og sjøfolk. Området var rivningstruet etter annen verdenskrig, men Foreningen Gamle Stavanger og Stavanger kommune tok initiativ til vern og rehabilitering av området. Det ble gjort etappevis vedtak om vern i årene 1957-1974. Verneområdet fikk da navnet Gamle Stavanger. Dette kan vi lese på en plakat vi så. 

På denne statuen står det: 

For Konge, fædreland og flaggets hæder.

Viseadmiral Thore Horve

6.10.1899- 15.8.1990

Sjef for sjøforsvaret 1946-49 og 1951.

Når vi ser nedover noen av smugene troner cruiseskipet som om det var en stor boligblokk som lå der. Vi kan ikke si at vi synes dette er noe som forskjønner bybilde. 

Ved inngangen til Gamle Stavanger i sør ligger Lendeparken, eller Lendelunden som den også er kalt. Denne er anlagt til ære for byoriginalen, livskunstneren og menneskevennen, med glødende sosialt engasjement for barn og unge,  Lars Lende (1882-1971). 

Skulptur av Lars Lende hvor det står "Alt for barna". 

Lendegutten med "Fagamatøren", avduket i 1992.

Vi vandrer videre. 

Reist i 1959, til minne om Olskjellå, den gamle St. Olavsbrønnen. 

Arneageren er et torg i Stavanger. Her står en del av et prosjekt som er plassert på 23 forskjellige steder i byen. Kunstprosjektet er populært kalt Rustne menn og jernmennene. 

Vi måtte selvfølgelig ta turen til Pedersgata for å prøve å finne hvor vi bodde for 43 år siden. Vi husket ikke husnummeret lengre, hus var restaurert, mens andre antagelig var revet og bygd opp igjen, så det var ikke enkelt å finne fram. Men med hjelp av et par gamle bilder, ett tatt fra litt lengre oppe i Pedersgata fra der vi bodde, og ett med utsikt fra et vindu der vi leide, fant vi fram. 

Vi er rimelig sikker på at det må ha vært i andre etasjoe her vi bodde under studentåret 1978/79. Mens vi sto ved huset husket jeg plutselig på huset rett over gata også. 

Bybrua i Stavanger ble åpnet i 1978. Den kunne vi se litt av fra et vindu der vi bodde. På det gamle bilde jeg hadde tatt med meg kunne vi skimte denne brua innenfra, og det var derfor jeg ble ganske sikker på hvilket hus vi bodde i. Jeg husker også denne brua godt ettersom den ble åpnet det året vi kom til Stavanger, i 1978. Brua er en veibro på Fv 435 og krysser Straumsteinsundet mellom Storhaug ved Stavanger sentrum og Hundvåg. Broen er tatt med i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. 

På vei tilbake til sentrum etter besøket i Pedersgata gikk vi innom St. Petri kirke som ligger på Nytorget. Dette er en langkirke fra 1866.  Da vi var innom var det en Håkon Gullvåg-utstilling der. "Den bibelske syklus" var blitt åpnet i mars og skulle henge der til over sommeren. Jeg hadde sett en lignende utstilling i Vår Frue kirke i Trondheim tidligere, og jeg er sikker på at jeg hadde sett noen av disse fantastiske bildene der også. 

Her er noen av Håkon Gullvågs flotte bilder. 

Gullkalven. 

Isaks ofring. 

Babels tårn. 

Noahs ark. 

Korsfestelsen. 

Den ydmyke Madonna. 

Nattverden.

Kube. 

Valbergtårnet er godt synlig der det står på det grønne området Valberget, på østsiden av Vågen. Dette var et brannvakttårn som ble bygget i årene 1850 til 1853 og var i bruk av vektere til 1922. Tårnet erstattet et falleferdig 8-kantet tårn i tre, bygd i 1658. Valbergtårnet er over 26 meter høyt. Herfra hadde vekterne oversikt over hele byen, så langt bebyggelsen strakte seg den gang. Herfra kunne de oppdage branntilløp og varsle innbyggerne ved hjelp av klokkeringing og kanonskudd. 

Den siste vekteren som hadde sitt arbeid i Valbergtårnet het Tobias Sandstøl, en mann alle i Stavaner kjente til. Han ble ansatt i 1904 og sluttet som vekter i 1922. Da forfatteren Torbjørn Egner kom på besøk til Stavanger i 1948 fikk han høre historier om Tobias i Valbergtårnet. Egner var en tur oppe i tårnet og så ut over byen. Da han skrev boka om Kardemomme by ble Tobias en av de viktigste figurene i fortellingen. Det er mange som mener at det er Tobias Sandstøl som er den egentlig Tobias i tårnet.