Elins reiseblogg: Fra Sand i Suldal til Sauda.

Vi var klare for å kjøre videre på Nasjonal Turistveg Ryfylke. Denne dagen skulle vi over fjellovergangen fra Røldal til Sauda.

Første stopp denne dagen var gården Kolbeinstveit, et av åtte anlegg som drives av Ryfylkemuseet. Parkeringa er ved fossen i Tveitåno som har forskjellige kvernhus. Herfra går en sti videre til selve gården som ligger på andre siden av Rv 13.

Bygdetunet Kolbeinstveit er et levende museum. Da vi var innom gården en tirsdags morgen var det bare hønene vi hørte fra et uthus. Men når det er åpent er det mer liv her. Du kan kjøpe deg lokalmat og i løa er det en fast utstilling. I tillegg er det denne sommeren konsert, folkedanskurs, aktivitetsdager og kanskje en markedsdag. Dette kan vi lese på Ryfylkemuseets nettside. Men denne morgenen var det altså stille her. Kolbeinstveit var hjemmet til Lars (1800-1876) og Njeld Kolbeinstvedt (1828-1900). De var far og sønn, og begge var ordførere og stortingsmenn.

Våningshuset og løa er begge fra omtrent 1850. De står der de alltid har stått.

Guggedalsloftet er fra omtrent 1250 og er Rogalands eldste trebygning. Det ble flyttet hit til Kolbeinstveit fra Bråtveit i Suldal da gården ble museum i 1955. Det er den øverste delen av loftet som er eldst, nedre del er fra omtrent 1340.

På veien videre passerte vi Suldalsosen og kom etter hvert langs Suldalsvatnet. Med en dybde på 376 meter er dette Norges sjette dypeste innsjø. Vi kjørte langs det blikkstille vatnet, og tok en stopp ved rasteplassen Solheimsvik.

Tror vi passerte omtrent 16 tunneler før vi kom til Nesflaten og veien forlater Suldalsvatnet og følger den trange Brattlandsdalen oppover. Vei her ble bygd i perioden 1879 til 1894. I 1887 ble det åpnet en turistrute, Suldal-Brattlandsdalen, som en del av "The new inland route from Stavanger to Odde in Hardanger through the Ryfylkefjords, Sand, Suldal, Bratlandsdal and Røldal" som det heter på Stavanger Turistforening sin reklameplakat. Dette kan vi lese på en informasjonstavle ved veien. Denne turistruta tok for en stor del slutt omkring første verdenskrig. Deretter ble veien bare delvis utbedret fram til 1990-tallet. Da ble traseen lagt om, men rester av den gamle veien kan fortsatt sees som et kulturminne.

Vi tok en stopp ved Flesefossen. Her holdt de nå på å bygge en ny rasteplass etter den gamle som hadde vært preget av alderen, og som nå var jevnet med jorden. Som andre rasteplasser langs Nasjonale Turistveger så blir nok dette en ny attraksjon.

En kilometer etter Flesefossen kjørte vi inn i enda en tunnel, og da vi kom ut av denne hadde vi forlatt Rogaland og kommet til Vestland.

Det nordligste punktet for vår biltur er Håra som ligger ved Røldalsvatnet. Dette vatnet er en del av Suldal kraftverk som har sitt reguleringsanlegg her.

Ved Håra går veien i en hårnålssving og vi kom inn på Fv 520. Veien videre går gjennom Hordatunnelen som er bygget som en sirkel. Vi stoppet på utsiktspunktet Hytehaugen, og herfra ser vi over til Røldal innerst i Røldalsvatnet. Herfra skal vi ta oss over fjellovergangen som går til Sauda, og vi ser den første snøen.

Veien som går mellom Røldal og Sauda er vinterstengt og åpnes først når det er forsvarlig å kjøre her igjen, tidligst ved påsketider. Veien går i mektig natur, og veien er både smal og svingete. Det var ikke mye trafikk da vi kjørte her, så det var ikke noe problem.

På Halvfjerdingsvatnet som ligger på 975 m.o.h. lå isen enda, den 28. juni.

Det ble bare en kort visitt i Vestland, for etter en stund kjørte vi inn i Rogaland igjen. Vi tar hyppige stopp, også ved demningen som er ved den sørlige enden av Svartavatnet. Turistveien går over selve demningen som ligger på ca. 864 m.o.h.

Allmannajuvet Sinkgruver er i dag en del av Ryfylkemuseet. Dette gruveeventyret begynte i 1881 etter at en husmann oppdaget sink, jern og kobbermalm i juvet. Det startet med 20 mann i arbeid. Men da fortjenesten var liten solgte Saude Grubecompani, som drev gruva, driften til et engelsk selskap i 1888. Norwegian Zink Co Ltd hadde 87 mann i arbeid, ni år senere var arbeidsstokken opp mot 200 personer. På nettsiden til "Sauda ferie" kan vi lese at bygdefolket i Sauda var skeptisk til de mange nye innflytterne. Arbeiderne hadde et eget avgrenset område som de bodde på. I 1898 fikk gruvedriften seg en knekk, fortjenesten var ikke god, og arbeidstokken ble redusert til 44. Året etter ble hele driften lagt ned. I 2002 ble Allmannajuvet en del av Nasjonal turistveger.

De nye bygningene på stedet er inspirert av Allmannajuvets historie og gruvedrift. Det første bygget vi ser er servicebygget og toalettanlegget som ligger ved parkeringa. Vi oppfattet ikke at det var servicebygg der, vi tok straks fatt på stien innover mot gruva.

Nedenfor den idylliske stien renner Storelva, og på andre siden av den går fylkesveien.

Det første bygget vi kommer til er en enkel kafe. Det var her det tidligere kontorbygget sto.

Det neste bygget svever virkelig over juvet. Her ligger galleriet hvor det er stilt ut gruvegjenstander, dokumenter og bilder. Du kan se fylkesveien langt nedenfor.

Like etter gallerihuset er stien stengt. Det er herfra det går guiding inn i grua dersom det er ønskelig. Vi sto over det, og snudde for å gå tilbake til bilen.

Bilturen i dag var ikke så lang. Tross flere stopp ankom vi Sauda allerede før kl. 14.

Sauda ligger innerst i Saudafjorden, en fjordarm av Sandsfjorden. Sauda fikk bystatus i 1998. Den største arbeidsplassen her, etter kommunen, er Sauda Smelteverk.

Den første Fløgstad skole sto her på bankplassen i sentrum av Sauda. Skolen var i bruk fra 1876 og ble revet i 1927, da større skole måtte til. I dag står det en statue der skolen sto.

På dette minnesmerke står det
"1940 Til Minne 1945".

Vi ønsket selvfølgelig å ta turen til Åbøbyen. For å komme dit valgte vi å gå en gangbru over Storelva.

Ved dette minnesmerke står det:

"Støypt inn i Bronsen"
er kampen og slitet.
Fabrikkarbeidaren.
Kunstnaren Svein Tore Kleppan
1988.

I 1914 ga Stortinget et datterselskap av det amerikanske storkonsernet Union Carbide lov til å bygge et smelteverk i Sauda. I vilkåra som Stortinget satte heter det at selskapet skulle forplikte seg til å gi arbeiderne et sunt og forsvarlig husrom, det skulle være veier, vann, kloakk og elektrisk lysanlegg. I tillegg til dette grunn til forsamlingslokale, lokale for kooperativ eller annen handelsvirksomhet.

Selskapet kjøpte opp grunn på gården Åbø, og en byggeplan ble utarbeidet fra et sted ved Niagara Falls i USA. Anlegget ble uformet etter amerikansk modell. Bygginga startet i 1916. Da fikk området navnet Amerikabyen, eller villabyen. Fra da og fram til 1960-tallet ble det bygd 117 hus med til sammen 279 leiligheter for arbeidere og funksjonærer her. På det meste bodde det over 1000 mennesker i Åbøbyen. I 1981 begynte bedriften å selge ut husene. Det var da Ryfylkemuseet kom på banen og området ble vernet i samråd med Riksantikvaren og fylkeskonservatoren. Resultatet av dette arbeidet er at Åbøbyen er blant de best bevarte bostedsanlegga fra industrireisinga av landet. Opplysningene har jeg fra skilt på stedet.

Jeg tar deg med på en runde rundt i deler av bydelen Åbøbyen.

I det blå huset ligger Industriarbeidermuseet, og dette er et av de første som ble bygd i Åbøbyen. Huset ligger nærmest smelteverket. Dette er en tidligere arbeiderbolig, og her var det plass til fire familier. I dag er det to restaurerte leiligheter her, fra 1920- og 1960-årene.

Vi går videre opp Wergelandsveien.

Husene i byen ble større og flottere jo lengre unna smelteverket de lå. Men arbeiderhusene var også bedre enn mange andre steder. Arbeideren skulle ha det bra. Huset på bilde under var bygd for åtte familier. Fram til at Sauda Sykehus sto ferdig i 1926 ble denne adressen brukt som sykehus og legebolig.

Før storindustrien kom til Sauda var det gårdsbruk på Åbø. Et av husene fra den tid står fortsatt igjen. Den første direktøren ved smelteverket bodde her sammen med en ingeniør fra sommeren 1916. Allerede året etter flyttet direktøren inn i den nye direktørbostaden.

Dette huset fra 1929 ble bygget som forsamlingshus for funksjonærene. Sauda Klubb ble drevet etter engelsk mønster og var en forening for herrer. Huset ble leid ut til konserter, teaterframsyninger og lignende. Som årene gikk ble huset ei storstue for hele kommunen, og i 1999 ble det solgt til private.

Etter at folketallet økte i Sauda måtte det bygges ny skole. Etter flere byggetrinn sto Fløgstad skole ferdig i 1936. I dag står det en statue over to skolebarn der skolen sto før. Den kan du se lengre opp i dette innlegget.

Sauda Sykehus sto ferdig i 1926 og ble påbygd og modernisert i 1950-årene. Det var smelteverkskonsernet som eide sykehuset fram til 1968, da tok Rogaland fylkeskommune over. Sykehuset ble lagt ned i 1999.

Mellom 1848 og 1850 slo kvekerne seg til i Sauda. Ni voksne og syv barn meldte seg ut av statskirka og gikk inn i "Vennenes samfunn". I 1861 hadde antallet økt til 43 personer. Kvekerne aviste alle autoriteter, og det ble strid med både prest og lensmann. I 1858 ble et lite jordstykke de hadde fått bygd seg forsamlingshus på gjort om til gravplass for kvekerne. I dag står en enslig gravstøtte der, og vi antar at det var den siste kvekeren i Sauda som døde i 1990 som er gravlagt der.

Sentralt til i Åbøbyen ligger Sneaths Park. Den er bygd i barokkstil og var trolig planlagt fra første stund. Navnet på parken er etter den første direktøren ved fabrikken, William H. Sneath.