Elins reiseblogg: Veien til Jevnaker.

Første planlagte stopp på vår andre bilferie denne sommeren var Ringebu Stavkyrkje. Denne kirka har vi kjørt forbi utallige ganger, men vi har ikke alltid vært så flinke til å få med oss det som ligger langs vår vei. Med årene har det blitt til at jeg planlegger reiserutene nøye. Det gjør at vi får med oss mye mer, og for meg er det som en fin hobby å gjøre dette. Og så prøver jeg alltid å finne en ny vei å kjøre, på den måten får vi sett mest mulig av vårt vakre land.

Den eldste delen av Ringebu Stavkyrkje 1200-tallet. Den ble ombygd i 1630, da særlig tverrskip, og tårnet som fikk den karakteristiske røde fargen. Svalgangen som flere stavkirker har ble også fjernet. Ved utgravinger under kirken i 1980-81 ble det gjort funn av flere kister under gulvet. Hovedsakelig var det prester og deres familier som var gravlagt der, men også andre personer. Sophie Amalie Rosenkrantz fra Baroniet Rosendal ligger begravd under kirkegulvet. Hun donerte flere gjenstander til kirken. Sophie Amalie var født på Baroniet Rosendal og var datter av Norges første, og eneste, baron i nyere tid, Ludvig Rosenkrantz. Jeg har noen steder lest at hun blir kalt baronesse, men det er ikke riktig. Sophie Amalie ble gift med Iver Coucheron som avsluttet sin militære karriere i Midtre Gudbrandsdalske Kompani. Det var vel slik hun havnet her og ble begravet i Ringebu.

Vestportalen på Ringbu Stavkyrkje er fra middelalderen. Kirka er fortsatt hovedkirke i Ringebu prestegjeld og er derfor stengt når det er kirkelige handlinger. Ellers er den åpen for besøkende i sommersesongen.

Den gamle hovedveien i Gudbrandsdalen gikk forbi kirka inntil 1860. Pilegrimsleia fra Oslo til Nidaros (Trondheim) følger den gamle veien forbi stavkirka. Det kan vi se av pilegrimsmerket som står på porten inn til kirkeområdet.

Til høyre når du kommer inn i Ringebu Stavkyrkje henger en minnetavle over sogneprest Sigward Friis Irgens og Margaretha Irgens, trolig fra 1787. Presten bekostet den selv.

Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet.

Utskjæringene på prekestolen er fra 1703.

Utskjæringene på Fredrik 4 sitt monogram, som henger over korskillet, er fra tiden rundt 1700.

Altertavla fra 1686 er det eldste bevarte inventaret fra etter reformasjonen.

Den store lysekrona er fra slutten av 1700-tallet.

Et krusifiks henger over inngangsdøra og er datert til første halvdel av 1300-tallet.

Klokketårnet, eller stupulen som det heter, står et godt stykke fra kirka i dag. Det er nevnt første gang i 1577 og er bygd av laftetømmer. Opprinnelig sto denne nærmere kirka. Etter at kirkeklokkene ble flyttet opp i tårnet ble stupulen satt opp igjen der den nå står.

På kirkegården ved kirken er gamle gravminner tatt godt vare på.

På en høyde på nordsiden av Ringebu Stavkyrkje ligger den gamle prestegården med en flott prestegårdshage. Hager var viktige i flere århundrer. På 1500, 1600- og 1700-tallet var det nyttehage som var viktigst ettersom det ikke fantes frukt og grønnsaker for salg. Så da måtte folk dyrke det selv. Hagen på prestegården på Ringebu forfalt i lang tid, men fra 2006 har ei gruppe med frivillige holdt hagen i stand. Ti år senere fikk Stiftelsen Ringebu prestegård (Hagegruppa i Ringebu prestegård) Hagekulturprisen av Det Norske Hageselskap

På vei opp til prestegården ser vi tilbake på stavkirka.

Det første vi oppdaget da vi kom opp til den gamle prestegården var Veslestabburet, eller Søre stabburet som det også står på et skilt. Stabburet er fra 1700-tallet og var matbua til presten. Da vi tittet inn forsto vi at her var en utstilling basert på forfatterskapet til Lars Mytting, og da særlig på romanen Søsterklokkene. Vi har lest alle bøkene i triologien som denne er en del av, og den bygger på lokale sagn nettopp fra Ringebu Stavkyrkje. Vi får "hilse på" Mytting også, i form av en tv-skjem der han leser fra boka. Dette, som alle andre utstillinger på stedet, er ifølge skilt "Sommerutstillinga 2022".

Utenfor hovedbygningen på gården står to skulpturer. Det ene er "Triangel" av Kirsten Kokkin. (f. 1951). Den er innkjøpt av Stiftelsen Ringebu Prestgard som fast skulptur i tunet.

Den andre skulpturen er "Kalv" av Merete Sejersted Bødtker (f. 1956).

Hovedbygninga er fra 1743 og ble satt opp etter at den gamle bygninga brant året før. Den siste presten som bodde på prestegården flyttet ut i 1991. Deretter ble prestegården stående tom inntil det åpnet seg nye muligheter i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. Da ble hovedbygninga restaurert. Dette kan vi lese på nettsiden til Ringebu Stavkirke. Her er det nå, i tillegg til kafe, også utstillinger. I Konfirmantsalen er det permanent utstilling av Jakob Weidemann (1923-2001), mens det i Det blå rommet finnes arbeider av Rune Amrud (1952-1982).

Hovedbygninga sett fra Drengestua.

I forpakterdelen av hovedbygninga bodde det folk til midten av 1950-tallet. Her var det utstilling med Ragnhild Slåen (f.1961). I det som var kjøkkenet her er det mye informasjon om bl.a. dagliglivet på gården, om hagen, husa og driften. Her er også utstilling om Ringebu Stavkyrkje og de andre stavkirkene i Norge.

I Drengestua, bygd opp etter brannen i 1742, var det utstilling av tegner og maler Mali Anette Hoel (f. 1974) fra Oppdal.

I vognskjulet hadde billedkunstner Ståle Blæsterdalen (f. 1951) utstilling. Skjulet er fra 1921 og inneholder to vedskjul, et til presten og et til forpakteren. Her var det også tidligere hønsehus, vognskjul og utedo, men i 2015 ble det modernisert til utstillinger.

Nørdre stabburet fra 1696, eller "gardsstabburet" som det også står på et skilt, var tidligere brukt av hele gården, men fra 1920-2000 var det brukt av forpakterfamilien. Det er her matklokka henger som kalte inn til måltider. Det henger et skilt ved inngangen der det står at her er det "Kreative døler" som har utstilling.

Driftsbygninga er fra 1921 og ble modernisert i 1967. Her var det holdt melkekyr fram til 2000. I Silokummen hadde barnehagene i Ringebu nå utstilling. Årets tema er VANN. I tillegg er det her senter for keramisk kunst der keramikk i Gudbrandsdalen vises fram.

Etter en veldig intressant stopp i Ringebu er vi klare for å dra videre. Vi fortsetter E6 sørover og ved Mjøsbrua tar vi av på Rv 4 mot Gjøvik. På Gran i Hadeland tar vi av og kjører 4-5 km til Granavollen. Stedet har til alle tider vært et viktig samlingsted. Her er også et pilegrimssted for vandrere fra Oslo til Nidaros. Det var Granavolden Gjestgiveri Erna Solberg valgte som sted for å forhandle om en ny borgerlig regjering i 2019.

Vårt mål for Granavollen var Søsterkirkene. Det er mange historier om hvorfor to kirker ligger så tett sammen. En historie er at to søstre ble uvenner og bygde hver sin kirke. Men dersom en går tilbake til middelalderen var det ikke uvanlig at det ble bygd både to og tre kirker i nærheten av hverandre. De hadde da ulike funksjoner, f. eks. domkirke, klosterkirke eller sognekirke. Det kan vi lese på nettsiden til Visitnorway. Søsterkirkene er de eneste middelalderkirker som ligger så tett på samme sted i Norge i dag.

Nikolaikirken, til høyre på bilde, er den største av de to Søsterkirkene, og var antagelig fylkeskirke. Den ble bygd rundt 1150 og er oppkalt etter helgenen biskop Nikolus av Bari, skytshelgenen for de reisende. Den minste ble kalt Mariakirken, etter Jesu mor. Den var trolig sognekirke og ble reist før 1200.

Telthuset var tidligere militært lager for ekserserplassen fra midten av 1700-tallet. Det sto her på Granavollen fram til 1958 og ble da flyttet til Hadeland Folkemuseum. Telthuset kom tilbake hit i 2018 og i 2020 ble det åpnet for et døgnåpent formidlingssted for Granavollen og omegnens historie. Telthuset er en del av Randsfjordmuseet.

Telthuset. Bak sees pilegrimsenteret.

Rundt fem minutters spasertur fra Søsterkirkene ligger Steinhuset på Granavollen, ved den gamle prestegården. Huset skal være helt unikt i Norge. Det er den eneste verdslige steinbygningen fra middelalderen som er bevart på landsbygda her i landet. Det kan se ut som Steinhuset ble reist kort tid etter ombygninga av Søsterkirkene på 1200-tallet, ettersom det er brukt stein fra den bygginga på bygget. Huset har fått et 1500-talls utseende etter at det ble fornyet og reparert etter brann. Store restaureringer ble gjort både i 1905 og på 1970-tallet. Det er usikkert hva Steinhuset ble brukt til, men det antas at det fungerte som bolig for presten og som representasjonsbygg for utsendinger fra biskopen og andre standspersoner. Det kan også ha fungert som del av et forsvarsverk.

Like ved Steinhuset ligger Gran prestegårdshage. Det antas at hagen ble anlagt på slutten av 1700-tallet. Hagen var en kombinert pryd- og nyttehage. I motsetning til de fleste prestegårdshager i Norge er hele det opprinnelige hagearealet fortsatt bevart. Å holde en slik hage i hevd var arbeidskrevende og i 1997 var den overgrodd. I 1997 kjøpte Gran kommune hagen og den har blitt en offentlig besøkshage. Nå er et stort arbeid gjort for å finne fram til gamle planter, stelle trær og busker og finne fram grusveiene. Det ligger fire personer gravlagt i hagen. Frederiche Christine Krog giftet seg med prestesønnen Albert Lassen i 1805. Tvilling-jentene Wilhelmine og Fredrikke ble født et år sendere, men mora døde i barselseng. Den ene jenta døde 8 dager gammel. Presten, Wilhelm Lassen, som var veldig glad i hagen, fikk tillatelse ved kongelig resolusjon til å gravlegge sin svigerdatter og barnebarn i hagen. Han døde selv i 1830, mens den andre tvilling-jenta døde i 1831. De ble også gravlagt i hagen.

Denne sommeren har kunstnerduoen aiPotu skulpturutstilling i Gran prestegårdshage.

Garderobe for to prester.

Hengende hage.

Tea party.

Akropolis.

Potato soup.

Friends.

Six feet under.

Ring of fire.

Granavollen Gjæstgiveri og Søsterkirkene sett fra Gran prestegårdshage.

Som en del av det å finne nye veier å kjøre har vi nå gjort det fra da vi tok av på Gran. Fra Granavollen kjørte vi mot og langs Randsfjorden og til dagens mål i Jevnaker, Thorbjørnrud Hotell, hvor vi hadde bestilt overnatting. Vi hadde forlatt fylket Innlandet mens vi kjørte langs innsjøen, og var nå kommet til Viken fylke.

Vanligvis skriver jeg ikke så mye om overnattingsteder, men ettersom vi nå var i det vi kan kalle kunstmodus etter å ha besøk prestegården på Ringebu vil jeg allikevel nevne Thorbjørnrud Hotell. De hadde nemlig mye kunst som vi falt for. I tillegg var det også et utmerket bosted, med et flott uteområde helt ned til Randsfjorden. Her er det også muligheter til glamping. Vi trivdes faktisk så godt at vi tok en ekstra natt her.